Jeg er sint og uendelig trist. Hodet mitt er fulstendig kaos, men samtidig veldig klart. Jeg tenker på alle de som har mistet noen. Jeg tenker på alle de overlevende som må leve med dette marerittet resten av livet. Og jeg tenker på de som ble skutt og drept, de som ble sprengt i filler og de som så vennene sine falle døde om en etter en.
Jeg tenker på dette kaldblodige monsteret og hans fucked up ideologi. Jeg tenker på frykten og ødeleggelsene han ønsket å spre. På hvordan han ønsket å svekke et åpent og mangfoldig samfunn, bygget på tanker om solidaritet, fellesskap og vennlighet. Jeg tenker på den feige og grusomme måten han valgte for å få frem sitt budskap. Et budskap fylt av hat.
Tenk å skyte villt rundt seg på ungdommer. Uskyldige, engasjerte ungdommer. Jeg kjenner det provoserer meg så voldsomt at jeg har vanskelig for å uttrykke det. En ting er det maktmisbruke og den frarøvelsen av liv, det er bare grusomt og helt forjævlig. En annen ting er det politiske engasjementet han ønsket å stoppe.
Som feminist og queer-aktivist på venstre siden, er jeg mildt sagt i mot alt av hva denne mannen står for. Å kjempe for kulturkonservativisme og mot et mangfoldig samfunn er helt uforstålig. Å skille mennesker fra hverandre og sette de opp mot hverandre på bakgrunn av ulik etnisitet eller kultur er noe jeg aldri har forstått. Mennesker er mennesker.
Anders B. Breivik står for alt jeg fordømmer. At han tror at jeg en gang vil takke han for den revolusjonen han nå tror han har startet, så vil det aldri skje på hans premisser. Hvis jeg skal takke han for noe så må det bli at han forsterket min tro på et åpent og mangfoldig samfunn som inkluderer alle kulturer, etniske forskjeller, trossamfunn og holdninger. Mitt politiske engasjement vil på ingen måte etter dette bli mindre, det vil bare bli sterkere og 22.07 har uheldigvis blitt et bevis på hvor viktig det er!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar