Kroppshår, armhuler og naturlige kropper!

Kvinnelig kroppshår er tydelig noe som provoserer, engasjerer og kvalmer. Hvordan kan noe som er så naturlig skape så mye oppstyr?

Lenge før jeg visste hva en feminist var hadde jeg problemer med å forstå at det var nødvendig å barbere vekk naturlig kroppshår som vokste på leggene og i armhulene. Hårene mine var jo ikke sorte og stive slik som mamma sine, de var lyse, nesten usynlige og myke. Hvorfor skulle jeg ta de vekk da? Sammen med så mye annet ble jeg stadig fortalt og eksponert for kvinnelige idealer om en hårløs tilværelse. Som den 13 år gamle usikre jenta jeg var ga jeg selvfølgelig etter for omverdenens krav. Jeg gikk til innkjøp av barberhøvel og skum, og tok mine første steg i retning "womenhood". Etter et titalls ganger med kutting, blødende legger og plasterlapper fant jeg til slutt en smertefri teknikk. Etter hvert som jeg ble sexuelt aktiv kom også krav om intimbarbering, en mildt sagt skummel affære. Men øvelse gjør mester og nå 10 år senere kan jeg vel si at jeg har fått ganske god dreisen.

Hår eller ikke hår har alltid føltes som en kamp. Selv om jeg ikke alltid har ønsket å provosere, har kulturens kvelende påbud ofte satt meg i den posisjonen. Jeg sluttet å barbere armhuler og legger først og fremst fordi jeg det føltes mest naturlig og avslappende for meg. Fordi jeg liker kroppen min akkurat som den er: Naturlig hårete. Det skulle likevel vise seg å bli en høyst mer personlig utfordring. For samfunnets kulturelle normer og ikke minst sanksjoner hadde sunket dypere inn enn jeg først ville innrømme.

Etter ungdomsskolen stod musikklinja/raddislinja for dør. Jeg var gått fra "berte" til "hippie" og sammen med dreadlooken begynte jeg så smått å legge barberbladene på hylla. Men det skulle jeg så visst ikke få gjøre i fred! Så lenge jeg holdt armhuler og legger skjult for omverdenen gikk det fint, men når vinteren var over og sommeren kom var det brått ingen kjære mor. For mine kroppshår var plutselig til alles store forferdelse ikke kuttet vekk, men stakk ut både fra armhuler og legger. Og tok jeg på en kjole i tillegg, var det fullstendig krise. Et feminit uttrykk og kroppshår?! Nei, vet du hva! Spørsmålene haglet: Hvorfor i all verden? Men er det ikke svett og ekkelt? Lukter det ikke fælt? Toppen av kransekaka var da min mor, den største motstanderen av dem alle, fant det for godt å nappe meg i håret jeg hadde under armen.

Samfunnets sosiale sanksjoner ble etter hvert for tøffe og på slutten av hippie-perioden på videregående begynte jeg å barbere armhulene igjen. Leggene ga jeg blaffen i, men jeg orket ikke  alle reaksjonene som kjole og hårete armhuler ga meg.

På folkehøgskolen et par år senere sluttet jeg å barbere igjen. Der ble jeg kjent med en gjeng jenter som også var lei av å tilpasse seg alle mulige normer for kvinnelig uttrykk. Vi var ufine ved matbordet, snakket høylytt om sex og gjorde det helt klart at jenter ikke bæsjer rosa fjær eller promper parfyme. Vi barberte ikke leggene og heller ikke armhulene, men vi gikk likevel i kjole. Vi sa "kvinnelig sjarm" hver gang noen rapte og skrævet selv om vi satt i finstasen. Det var et opprør, men det var også en frihet. En frihet til å utforske usjarmerende sider ved seg selv og inkludere det i sitt eget kvinnelige uttrykk.

Etter folkehøgskolen barberte jeg meg, til mammas store gledet, til "spesielle anledninger" som julaften, nyttår, bursdag, kanskje en date eller lignende. Til vanlig lot jeg legger og armhuler stortsett være ubarbert, men intimbarberingen kom an på hva seksualpartneren min foretrakk. Etter noen år på universitetet flyttet jeg et halvt år til Berlin. I Berlin blomstret det av ubarbert jenter med alle mulige stiler og kjønnsuttrykk. Til slutt ble jeg så vant til hårete kvinnekropper at det å se en barbert kropp kjentes unaturlig og rart. Barberte armhuler og kjønnsorgan minnet meg om små barn, og lyden av barbermaskiner minnet meg om torturredskaper. Voksing har jeg fortsatt tilgode å prøve, men noe sier meg at det aldri kommer til å skje.

Noen ganger undrer jeg meg over denne higen etter smerte som mange kvinner har. I tillegg til barbering og voksing finnes det en rekke heller smertefulle aktiviteter kvinner hjertelig utsetter seg selv for: napping av øyenbryn og annen hårvekst i ansiktet, napping av veiviser, brystvortehår og tåhår, noen vokser jo til og med armer og lår (!), høyhelte sko, for ikke å snakke om botox, silikon og fettsuging. Hvorfor må vi på død og liv (ja, bokstavelig talt i noen tilfeller) manipulere og fikse på kroppene våre slik at de skal se mest mulig unaturlige ut? Jeg liker hår under armene og på leggene, og jeg liker at kvinner ikke barberer bort barten eller skjegget sitt. Jeg liker variasjonen, det uvanlige og det naturlige. Har du hår rundt brystvortene? Ja, men for guds (min) skyld ikke ta det vekk! Det er jo helt naturlig!

Fat studies og fat activism!

På Humbolt Universität i Berlin har de et emne som heter "Fat studies". Tittelen i seg selv var nok til at jeg ble nysgjerrig og meldte meg opp til faget.

Fat studies ønsker å belyse den diskrimineringen tykke mennesker til en hver tid møter i samfunnet, ikke bare gjennom media, men også gjennom skolereformer, jobb og lovverk. Å være tykk (fat) er ofte knyttet til negative assosiasjoner som lat, usunn, syk, osv. Mens det å være tynn knyttes til aktiv, sunn og frisk. Selv om realiteten er at tynne mennesker i like stor grad som tykke, er late, spiser usunnt og sliter med sykdommer er det historien om den tykke og usunne som til stadighet brukes for å oppmuntre mennesker til å leve sunt. At tykke mennesker slik som tynne veldig ofte er aktive, sunne og friske er det ikke mange som vil høre på.

Første timen i fat studies leste vi et par artikler skrevet i forbindelse med et forslag om karaktersetting og obligatorisk gym, for alle barn i grunnskolen og på ungdomsskolen. I Norge har vi så lenge jeg kan huske hatt obligatorisk gym på skolen og aldri har jeg eller andre jeg kjenner, stilt spørsmålstegn ved denne praksisen. Gym er gøy, tenkte jeg. Klart vi må ha det i skolen! Alle synes selvfølgelig ikke at gym er gøy, men slik er det med alle fag. Alle synes noe er mer interessant enn annet, karakter må man ha uansett. I diskusjonen som fulgte skjønte jeg at det å sette karakter i gym handler om mye mer enn sportslig interesse.

Å ha karakter i gym handler ikke bare om å være smart eller ha et talent, det handler om kroppen din. Å gjøre en innsats i gym vil ikke nødvendigvis si at du får en god karakter på samme måten som i for eksempel matte eller historie. For å prestere godt i gym kan du ikke bare spørre naboen om en ekstra forklaring eller lese et kapittel to ganger, du må fysisk få det til selv. Karakter i gym handler med andre ord om karakter av kropp.

Når en lærer vurderer en elevs evner i matte er det hodet og det som kommer ned på papiret som vurderes. Når en lærer vurderer elevens evner i gym er det det eleven gjør med kroppen sin og de mulighetene/begrensningene kroppen gir eleven som vurderes. Det er med andre ord hvordan du ser ut og hvordan du beveger deg som blir bedømt. En praksis som kan få langt større konsekvenser enn vurderinger av en matteprøve. Å få tilrettelagt undervisning i gym på samme måten som man får når man har dysleksi eller ADHD, gis dessuten kun dersom du har en funksjonshemning (jeg har i hvert fall aldri hørt om noe annet).

Fat-aktivisme er derfor viktig. Spesielt i en tid hvor fedme er den store stygge ulven, mens anoreksi bare er en uheldig slankekur. Fat-aktivisme er en viktig motpol til de utallige slakekurene, slanke- og treningsprogrammene vi hele tiden eksponeres for. Fat-aktivister er også viktig for å avlive myter og stereotypiske oppfatninger om tykke mennesker. I det minste fikk de meg til å innse hvor lett det er å bli blendet av medias generaliserende skremselspropaganda og glemme at også store mennesker er forskjellige. Noen liker å danse og trene, andre liker best å se på tv. Noen er opptatt av kosthold, andre driter i det. Dessuten er noen kropper naturlig større enn andre kropper. Å skulle tvinge alle inn i én kroppsfigur er det som virkelig er usunt. Mangfold og variasjon er derimot viktig, også når det kommer til kroppsstørrelser og vekt!

...

I forbindelse med emnet var jeg også med på et foredrag hvor fat-aktivisten Charlotte Cooper snakket. Cooper er en av de mest kjente queer fat-aktivistene fra England, hun er leder i fat-aktivist gruppa The Chubsters og forfatteren av bloggen Obesity Timebomb. Debutboka Fat and Proud: The Politics of Size kom i 1998 og har ikke bare hatt stor betydning for fat-aktivister og diskusjon i media, men også blitt brukt som pensum på universitets nivå. Et veldig interessant foredrag, så er du interessert i å vite mer om Fat-aktivisme er både bloggen hennes et godt sted å starte!

Eventuelt kan du se dette youtube-klippet: