Jeg har funnet en ny favorittbok. Den heter "Perlebryggeriet" og er skrevet av musikeren og forfatteren Jenny Hval. En bok om den norske jenta Jo som flytter til Ayborne for å studere biologi. Jo flytter inn hos Carral, i et nedlagt bryggeri. Huset viser seg å leve sitt eget liv, preget av forråtnelse og gjæring, og umerkelig begynner de to kvinnenes liv å gli over i hverandre. Jos biologipensum, Carrals romantiske romaner og husets historie blandes sammen og Jo klarer ikke lenger å skille mellom hva som er virkelighet eller fantasi.Jenny Hval skriver behagelig og lett leselig. Hun har en evne til å formidle Jos tanker og følelser uten å bruke lange tankerekker og store ord. Hval beskriver dessuten Jos møte med kjønn og seksualitet på en helt spesill og egen måte.
Blant mange var det spesielt to avsnitt i begynnelsen av Perlebryggeriet som fanget min oppmerksomhet. Det første handler om kjønn og seksualitet. Det andre om samfunn og kollektive mekanismer. Selv om handlingene er veldig forskjellige forteller de på hver sin måte om annerledeshet og brudd på det normative:
"Jeg fant igjen speilglasset oppå cisternen bak toalett skålen, som om noen hadde brukt det til å speile seg mens de runket. Nå speilet det magen og hoftene mine, og jeg ble stående som en mann med fronten mot toalettskålen mens jeg kneppet opp buksa. Det føltes nesten rart at jeg ikke hadde en pikk å hente ut fra buksesmekken. Da jeg rullet dongristoffet og underbuksa nedover lårene, så den mørke trekanten av kjønnshår merkelig tom ut, som en halvferdig skisse. Jeg snudde meg og satte meg til rette på toalettskålen, kikket ned mellom bena mine der en tynn urinstråle rant ned i klosettet. Det skittenhvite belegget der nede ble langsomt blandet ut med syregult. Nesten synd å skylle ned all fargen, tenkte jeg."
"Vognen var halvfull. En svær beruset mann satt på bakerste sete. Han vekslet mellom å halvsove og bale litt for seg selv. Hver gang han sovnet, skled han litt lenger ned på setet, og buksene hans gled lenger og lenger ned på hoftene. Han hadde ikke noe på seg under. [..] Jeg tok opp guideboken min og bladde litt, men jeg klarte ikke konsentrere meg om den. Som alle andre på trikken, fulgte jeg egentlig med på mannen og buksa hans. Av og til ble korte blikk utvekslet, og da buksene endelig gled forbi hoftene og helt ned på lårene, oppstod et plutselig og ubehagelig fellesskap i vognen, et felles, raskt dunkende hjerte. Ingen kikket mot mannen, og alle så det likevel: Et slapt, rødsprengt kjønn som hang ut fra skrittet hans som en pesende tunge. Uroen spredte seg mellom setene, kroppene våre begynte å klø og svette. Jeg så rundt meg og fant flakkende øyne som møtte mine overalt. Til sist gikk to nyankomne menn bort til mannen, hjalp ham med å få buksa på seg igjen, og kastet ham vennlig ut på neste stopp. [..] Alle passasjerene i vognen pustet ut og kunne vende tilbake til sitt, forsvinne i sine egne avlukker. Jeg var alene igjen."
