En anti-feministisk EU-Kommisjon

Hadde det ikke vært for at noen fortalte meg at dette er EU-kommisjonens forsøk på å friste kvinner inn i realfag og satse på fysikk framfor sykepleien, hadde jeg seriøst ikke skjønt at denne videoen hadde noe som helst med forskning å gjøre.. Er virkelig høye hæler, lebestift og rosa bakgrunn det som skal få kvinner til å velge realfag? Virkelig?

Takk til EU-kommisjonen for å fremstille kvinner som rosa sminkedukker som umulig kan ha et eneste vitenskapelig bein i kroppen. Takk for at dere gjør 50-tallets husmorideal få et nytt og moderne ansikt. Hva blir det neste? Cupcakes på laben?

Transgender Day of Remembrance

Søndag 20. november arrangerte Skeiv Ungdom, LLH og Oslo Queer en transpolitisk debatt på Litteraturhuset. Anledning var den internasjonale minnesdagen Transgender Day of Remembrance.

Transgender Day of Remembrance er en markering for å minnes alle de menneskene som har blitt drept som resultat av transfobisk motivert vold. Markeringen ble opprettet av Gwendolyn Ann Smith i 1998 til minne om transkvinnen Rita Hester, som ble drept 28. november samme året. Dagen har siden da spredt seg fra Masachuttes til over 20 forskjellige land og 185 byer.

I Norge har minnedagen ikke fått spesielt mye oppmerksomhet, men aktivister i Bergen og Oslo sørget i hvert fall dette året for at dagen ble markert. I Oslo ønsket man å løfte debatten opp fra "hva er en transperson?" til å snakke om diskriminering og rettigheter for transpersoner. I debatten kom det tydelig frem at Norge trenger et drastisk kunnskapsløft. Kunnskap om trans må inn i skolen, i arbeidslivet og ikke minst i lovverket. Behandlingen transpersoner tilbys må stilles spørsmålstegn ved og Rikshospitalet må åpne opp for å hjelpe flere.

Diskrimineringslovevernet i dag sier ingenting om diskriminering på bakgrunn av kjønnsuttrykk og identitet. Derfor kan transpersoner nektes å gå i de klærne de ønsker på jobb, fordi sjefen synes det er upassende at "menn" går i kvinneklær og sminker seg. Det er heller ingen beskyttende lov for mobbing av transpersoner i skolen. Trans er ikke en gang nevnt som fenomen i lærebøkene på barne, ungdom eller videregående skoler.

Det er likevel håp. Helsedirektoratet har i disse dager en rapport om Rikshospitalets behandlingstilbudet for transpersoner på høring. Den kan bli avgjørende for hvordan det fremtidige behandlingstilbudet skal se ut. LLH og Skeiv Ungdom har satt transpolitikk som en av sine hovedfaner. Regjeringens nyåpnede lhbt-senteret i Oslo ønsker å sette i gang en levekårsundersøkelse av transpersoner det kommende året. I tillegg har NRK.no publisert en rekke transpolitiske artikler i etterkant av minnesdagen.

Det kan se ut som transpolitiske spørsmål er i vinden. La oss håpe det vil forbli slik en stund til og at det fører til gode og konstruktive endringer, ikke bare store ord og løfter.

Fat studies og fat activism!

På Humbolt Universität i Berlin har de et emne som heter "Fat studies". Tittelen i seg selv var nok til at jeg ble nysgjerrig og meldte meg opp til faget.

Fat studies ønsker å belyse den diskrimineringen tykke mennesker til en hver tid møter i samfunnet, ikke bare gjennom media, men også gjennom skolereformer, jobb og lovverk. Å være tykk (fat) er ofte knyttet til negative assosiasjoner som lat, usunn, syk, osv. Mens det å være tynn knyttes til aktiv, sunn og frisk. Selv om realiteten er at tynne mennesker i like stor grad som tykke, er late, spiser usunnt og sliter med sykdommer er det historien om den tykke og usunne som til stadighet brukes for å oppmuntre mennesker til å leve sunt. At tykke mennesker slik som tynne veldig ofte er aktive, sunne og friske er det ikke mange som vil høre på.

Første timen i fat studies leste vi et par artikler skrevet i forbindelse med et forslag om karaktersetting og obligatorisk gym, for alle barn i grunnskolen og på ungdomsskolen. I Norge har vi så lenge jeg kan huske hatt obligatorisk gym på skolen og aldri har jeg eller andre jeg kjenner, stilt spørsmålstegn ved denne praksisen. Gym er gøy, tenkte jeg. Klart vi må ha det i skolen! Alle synes selvfølgelig ikke at gym er gøy, men slik er det med alle fag. Alle synes noe er mer interessant enn annet, karakter må man ha uansett. I diskusjonen som fulgte skjønte jeg at det å sette karakter i gym handler om mye mer enn sportslig interesse.

Å ha karakter i gym handler ikke bare om å være smart eller ha et talent, det handler om kroppen din. Å gjøre en innsats i gym vil ikke nødvendigvis si at du får en god karakter på samme måten som i for eksempel matte eller historie. For å prestere godt i gym kan du ikke bare spørre naboen om en ekstra forklaring eller lese et kapittel to ganger, du må fysisk få det til selv. Karakter i gym handler med andre ord om karakter av kropp.

Når en lærer vurderer en elevs evner i matte er det hodet og det som kommer ned på papiret som vurderes. Når en lærer vurderer elevens evner i gym er det det eleven gjør med kroppen sin og de mulighetene/begrensningene kroppen gir eleven som vurderes. Det er med andre ord hvordan du ser ut og hvordan du beveger deg som blir bedømt. En praksis som kan få langt større konsekvenser enn vurderinger av en matteprøve. Å få tilrettelagt undervisning i gym på samme måten som man får når man har dysleksi eller ADHD, gis dessuten kun dersom du har en funksjonshemning (jeg har i hvert fall aldri hørt om noe annet).

Fat-aktivisme er derfor viktig. Spesielt i en tid hvor fedme er den store stygge ulven, mens anoreksi bare er en uheldig slankekur. Fat-aktivisme er en viktig motpol til de utallige slakekurene, slanke- og treningsprogrammene vi hele tiden eksponeres for. Fat-aktivister er også viktig for å avlive myter og stereotypiske oppfatninger om tykke mennesker. I det minste fikk de meg til å innse hvor lett det er å bli blendet av medias generaliserende skremselspropaganda og glemme at også store mennesker er forskjellige. Noen liker å danse og trene, andre liker best å se på tv. Noen er opptatt av kosthold, andre driter i det. Dessuten er noen kropper naturlig større enn andre kropper. Å skulle tvinge alle inn i én kroppsfigur er det som virkelig er usunt. Mangfold og variasjon er derimot viktig, også når det kommer til kroppsstørrelser og vekt!

...

I forbindelse med emnet var jeg også med på et foredrag hvor fat-aktivisten Charlotte Cooper snakket. Cooper er en av de mest kjente queer fat-aktivistene fra England, hun er leder i fat-aktivist gruppa The Chubsters og forfatteren av bloggen Obesity Timebomb. Debutboka Fat and Proud: The Politics of Size kom i 1998 og har ikke bare hatt stor betydning for fat-aktivister og diskusjon i media, men også blitt brukt som pensum på universitets nivå. Et veldig interessant foredrag, så er du interessert i å vite mer om Fat-aktivisme er både bloggen hennes et godt sted å starte!

Eventuelt kan du se dette youtube-klippet:

En homofobisk lærebok?

I læreboka på tyskkurset er det et kapittel om tabu. I teksten står det om de vanligste tabuene, deriblant at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og menn ikke kan være forelsket i menn.

At homofili er et tabu mange steder er jeg helt enig i. Det var likevel noe med denne måten å skrive om tabuer på som fikk meg til å reagere. Å fremstille noe som et tabu kan fremstilles både positivt og negativt. Når man for eksempel sier at det å kalle en svart mann "neger" er et tabu, fremmer man anti-rasistiske holdninger. Hadde man i stedet sagt at det er tabu å mene at hvite er mer intelligente enn svarte, hadde man fremmet rasisitske holdninger.

På samme måten kunne man for eksempel si at det er tabu å kalle noen "homo" eller at det er tabu at kvinner er forelsket i kvinner og at menn er forelsket i menn fremmer anti-homofobiske holdninger. Å si at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og at menn ikke kan være forelsket i menn er derimot med på å fremme homofobiske holdninger om seksualitet og kjærlighet.

Det overrasket meg at boken kunne være så provoserende. En ting er at alle eksempler og bilder er uten unntak heterofile, men at homofili ble fremstilt som noe avvikende og unormalt hadde jeg ikke ventet. Ikke var boken spesielt gammel heller. Da jeg tok det opp med læreren min, svarte hun at dette var ironisk ment. Hun syntes ikke teksten var problematisk i det hele tatt. Hverdagshomofobi er med andre ord ikke et uvanlig fenomen selv i Berlin, byen med kanskje Europas lengste homohistorie.

Når kjønn blir overflødig

Forrige mandag hadde jeg min første forelesning i sosiologi. Det var en vanvittig opplevelse på mange måter. For det første var foreleseren vår en utrolig engasjerende og dyktig fyr. Han hjernevasket meg totalt i tvilen på om jeg skal ta utdyping i sosiologi eller sosialantropologi. Jeg skal selvfølgelig holde meg til sosiologi. Jeg satt som et tent lys, hele forelesningen. Fullstendig inn i min egen verden. To og en halv time gikk som et kvarter. Jeg var så inn i min egen verden at jeg ikke registrerte da de ved siden av meg prøvde å spørre om jeg ville ha tyggis. For de som kjenner meg var jeg akkurat som når jeg ser på tv.

Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».

«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?

Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.

Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.

Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?