"Perlebryggeriet" av Jenny Hval

Jeg har funnet en ny favorittbok. Den heter "Perlebryggeriet" og er skrevet av musikeren og forfatteren Jenny Hval. En bok om den norske jenta Jo som flytter til Ayborne for å studere biologi. Jo flytter inn hos Carral, i et nedlagt bryggeri. Huset viser seg å leve sitt eget liv, preget av forråtnelse og gjæring, og umerkelig begynner de to kvinnenes liv å gli over i hverandre. Jos biologipensum, Carrals romantiske romaner og husets historie blandes sammen og Jo klarer ikke lenger å skille mellom hva som er virkelighet eller fantasi.

Jenny Hval skriver behagelig og lett leselig. Hun har en evne til å formidle Jos tanker og følelser uten å bruke lange tankerekker og store ord. Hval beskriver dessuten Jos møte med kjønn og seksualitet på en helt spesill og egen måte.

Blant mange var det spesielt to avsnitt i begynnelsen av Perlebryggeriet som fanget min oppmerksomhet. Det første handler om kjønn og seksualitet. Det andre om samfunn og kollektive mekanismer. Selv om handlingene er veldig forskjellige forteller de på hver sin måte om annerledeshet og brudd på det normative:

"Jeg fant igjen speilglasset oppå cisternen bak toalett skålen, som om noen hadde brukt det til å speile seg mens de runket. Nå speilet det magen og hoftene mine, og jeg ble stående som en mann med fronten mot toalettskålen mens jeg kneppet opp buksa. Det føltes nesten rart at jeg ikke hadde en pikk å hente ut fra buksesmekken. Da jeg rullet dongristoffet og underbuksa nedover lårene, så den mørke trekanten av kjønnshår merkelig tom ut, som en halvferdig skisse. Jeg snudde meg og satte meg til rette på toalettskålen, kikket ned mellom bena mine der en tynn urinstråle rant ned i klosettet. Det skittenhvite belegget der nede ble langsomt blandet ut med syregult. Nesten synd å skylle ned all fargen, tenkte jeg."

"Vognen var halvfull. En svær beruset mann satt på bakerste sete. Han vekslet mellom å halvsove og bale litt for seg selv. Hver gang han sovnet, skled han litt lenger ned på setet, og buksene hans gled lenger og lenger ned på hoftene. Han hadde ikke noe på seg under. [..] Jeg tok opp guideboken min og bladde litt, men jeg klarte ikke konsentrere meg om den. Som alle andre på trikken, fulgte jeg egentlig med på mannen og buksa hans. Av og til ble korte blikk utvekslet, og da buksene endelig gled forbi hoftene og helt ned på lårene, oppstod et plutselig og ubehagelig fellesskap i vognen, et felles, raskt dunkende hjerte. Ingen kikket mot mannen, og alle så det likevel: Et slapt, rødsprengt kjønn som hang ut fra skrittet hans som en pesende tunge. Uroen spredte seg mellom setene, kroppene våre begynte å klø og svette. Jeg så rundt meg og fant flakkende øyne som møtte mine overalt. Til sist gikk to nyankomne menn bort til mannen, hjalp ham med å få buksa på seg igjen, og kastet ham vennlig ut på neste stopp. [..] Alle passasjerene i vognen pustet ut og kunne vende tilbake til sitt, forsvinne i sine egne avlukker. Jeg var alene igjen."

Jeg er kjæresten din nå!

Tegneserier har jeg egentlig brydd meg fint lite om, men da jeg snublet over Nina Hemmingssons "Jeg er kjæresten din nå" åpnet det seg en ny verden. Dette er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Ikke bare er den herlig sarkastisk og vulgær, men den har også et underliggende feministisk budskap.

På bokomslaget står det: "I Jeg er kjæresten din nå beskrives alt fra ensomhet og lengselen etter den store kjærligheten, til fulle jenter på kroa som kun er ute etter en mann for kvelden. Her gis det stort spillerom til jenter som heller vil kline enn å reise på skiferie. Samtidig som tonen er avvæpnende, arrogant og på grensen til kynisk, ligger det også en betydelig mengde sårbarhet bak."

Tegningene er usminket, på grensen til stygge. Karakterene er usjarmerende og hovedpersonene har tomme øyne og et fraværende blikk. De ligner nærmest levende gjenferd. Likevel er det mye humor i det som sies, humor med mening.

Tre eksempler på sosialt uakseptable svar på spørsmålet: "Liker du å danse?" 

I. Ja, jeg vedder tykktarmen på at jeg danser bedre enn den hurpa du hadde til kjæreste. Nå, skal vi danse?
II. Danse? Nei, ikke noe videre. Men hvis du gir meg en kniv kan jeg hugge meg i pulsåren i takt med musikken.
III. Jo da, men spesialiteten min er oralsex. Skål!

Inspirasjonskilden

Det var etter å ha lest Egalias døtre av Gerd Brantenberg at ble det helt klart for meg, det måtte bli en feminist blogg. Boken er genial! Skriftspråket, ordtvistene, konseptet er til å kaste seg over for. I fantasilandet Egalia har altså kvinnene makten, og mennene blir undertrykt. Egalias døtre er en veldig vittig og tankevekkende fremstilling av feministisk teori og erfaring. Den har blant annet blitt målt på linje med Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, og er Norges største internasjonale boksuksess fra 1970- og 80-tallet (i følge bokomslaget).

Den har hvert fall blitt oversatt på flere språk og brukes i undervising både i USA og Norge. Boken kom ut i 1977 og var bok nummer to etter debutbok Opp alle jordens homofile! som ble utgitt i 1973 (som forsåvidt også er av typen artig lesning). Boka har kanskje ikke den mest spennende og originale handlingen, men det er heller ikke det som er poenget. Det er en bok for de som ønsker å utfordre seg selv i tanker rundt kjønnsrollemønstre, feminisme, makt og fantasi. 

Mennene i Egalia har penisbeholdere og mannsidealet er liten tiss og lubben muskelløs kropp. De friserer skjegget sitt, oppdrar ungene og steller i hjemmet. Kvinnene er de brautende, vulgære mannebeinselskerne som jobber så mye og lenge de bare kan. Det er herker og ikke frøkner, det er fødepalass og det er voldtekskvinner som lurer i buskene. En kvinne velger sin mann, og mannen må bare nikke og smile.

"Naturen utviser noen ganger en stor, guddommelig visdom. De viktigste kjønnsorganer hos kvinneskeslekten - hunnens kjønnsorganer - ligger derfor beskyttet, inne i kroppen. Dette viser oss at det er mer skjebnesvangert om en kvinne ødelegger sine kjønnsorganer enn om en mann gjør det. Han bærer derfor sine utenpå, da vi neppe kan si det er så farlig hvordan det går med dem. Det er derfor mannen kalles det sårbare kjønn."

"I gamle dager het det seg at fosteret ville bli misdannet hvis ikke mødrene fikk viljen sin under svangerskapet. Det var forskjellige tabuer. Ordkløveri fra mannens side, for eksempel, førte til at barnet fikk hareskår. Hvis mennene ble sinte på kvinnene sine under svangerskapet, kunne barnet bli skjeløyd."
 

"Sivilisasjonen har sørget for å gjøre også hanndyrene nyttige. Det er det virkelig store ved vårt samfunn - i kvinneskesamfunnet - har mennene også en eksistensberettigelse. Det betyr - de har en slags rett til å leve. Allikevel ser vi jo hvordan vi aldri helt kan lykkes i å sivilisere hankjønnsvesner. Instinktiv vet nok de fleste men at de bare er til luksus og pryd. Det er den egentlige grunnen til at de pynter seg mer enn kvinnene."