Fritt Ord 2010

Harald Eia?!

Jeg klarer ikke bli sint en gang.

Hva fikk han honnør for?
Hjernevask?

Fordi han var så modig som lurte de norske samfunnsforskerne trill rundt?

Hva blir det neste?
Nabintu Herland får hovedprisen?

Kvinneskets feministmusikk 2: Jenny Wilson

"Only here for the fight" av Jenny Wilson:

Are you a sleep? Stop that dreaming...

I´m ready!
The hole´s been fixed in my skirt
Combed my hair with my fingertips
And washed away the dirt Will I make it?
I know I must go on
Am I right or am I wrong?

I won´t give up!
I am armed; I am tough I am strong
And prepared for the rough days
I sing the fighter´s song
Cause I will make it!
I know I must go on
I´m only here,

Only here for the fight!
Listen to the choir!
Only here for the fight!
Hunker down, there´s a fire shot!
Only here for the fight!
Lick the plates clean!
Only here for the fight!
Oh, I don´t want to lose...

Don´t screw it up this time, woman!

Wear a coat made of doubt
Butt I roll up my sleeves,
And my pocket full of questions
I´m spitting blood on the street

Remember,
What my mamma said:
Woman, always be prepared...

For the fight...

I´m all knocked out now...
I´ve fallen asleep
Don´t wanna wake up now
From this wonderful dream:
I stalk trough the grass
I´m proud like a queen
My eyes are sharp as neon lights!
My voice is clear ´n´ clean
Oh, glorious! Oh, glorious the choir sings for me
And for the rest of the herd
The words, the words, the words you must have heard:
Only here for the fight!

Bilde: Jenny Wilsons andre album Hardships

Mitt lille (ferie)paradis.

I Berlin kan man leve et helt liv uten å måtte forholde seg til homofober, mannssjåvinister og høyreekstremister. Et paradis eller en flukt fra virkeligheten?

I mine knappe tre måneder som utvekslingsstudent i Berlin, har jeg nå begynt å innse hvilket underfundig paradis jeg lever i. I min tid her har jeg hverken blitt sjekket opp, seksuelt trakassert eller tatt på av fulle og respektløse menn eller kvinner. Jeg har ikke truffet noen som mener at homofili er unaturlig og syndig, eller fått upassende tilbud om trekant. Likevel kan jeg finne plakater, flyers og e-mailinvitasjoner til skjermede feministiske og/eller lesbiske arrangementer over alt. Ser man på antall av disse "frisone"-arrangementene skulle man tro at homofobi og sexisme florerte rundt et hvert gatehjørnet og at menn i Berlin, mer enn i Oslo, er ekstremt mannssjåvinistiske og pågående. Min erfaring er likevel den motsatte.

Hvordan kan det da ha seg at jeg på samme tidspunkt i Oslo i fjor, opplevde å bli seksuelt trakassert tre ganger i løpet av en og samme kveld? At jeg fikk opptil ti slengbemerkninger og en forespørsel om trekant da jeg kysset en jente på åpen gate, mens jeg i Berlin ikke har opplevd en eneste situasjon som kan sammenlignes? Er folk generelt mer veloppdragne i denne byen? Er feminisme mer respektert og utbredt? Eller har jeg rett og slett vært veldig heldig med de menneskene jeg har truffet? 

Min teori

I Berlin bor det ca 3 millioner mennesker, det er seks ganger Oslos befolkning. Hypotetisk sett kan man tenke seg at antall skeive, feminister, venstreorienterte og alternative mennesker dermed kan ganges med seks (de påfølgende eksemplene er illustrasjoner og kan ikke regnes som fakta). For hvert politiske hus (Blitz) og kulturhus (Hausmania) som representerer en alternativ scene, har Berlin seks lignende hus. For hvert gjenlevende husprosjekt, har Berlin seks slike husprosjekter. Slik kan man også tenke seg det politiske aktivistmiljøet med organisasjoner, festivaler, demonstrasjoner, osv.

På grunn av det relativt høye antallet politisk aktive mennesker er det derfor enkelt å danne politiske kollektiver som fremmer bestemte politiske holdninger og ståsted (kvinne/lesbe/transe-kollektiver, hippiekollektiver, punkekollektiver, osv.). Antallet mennesker gir også større mulighet for et mangfold av alternative og politiske puber, barer, festivaler, konserter og diverse andre arrangementer. Jeg mener selvfølgelig ikke at slike alternative kollektiver, puber og konserter ikke finnes i Oslo. Det jeg vil frem til er at med et så stort antall mennesker og et så stort variert kulturelt og politisk alternativmiljø, er muligheten for å leve et helt liv isolert fra mennesker med andre politiske eller moralsek holdninger veldig stor.

Som eksempel kan jeg vise til mine tre måneder i Berlin. I disse tre månedene har jeg kun truffet og snakket med venstreorienterte mennesker, feminister og/eller queeraktivister (med unntak av noen få erasmusstudenter). Jeg har bodd i et politisk aktivt hippiekollektiv og bor nå i et kvinne/lesbe/transe-kollektiv der flere er aktive queeraktivister. Jeg er engasjert i en feministfestival (Ladyfest Berlin), trener med en queerfeministisk jentebokseklubb og for å orientere meg om hva som skjer sjekker jeg "Stressfaktor" (en politisk nettside med oversikt over alle venstreorienterte-arrangementer i Berlin). 

Gjemsel i hvert sitt hi

Tilbake til de innledende spørsmålene: Er folk mer veloppdragne i denne byen? Er feminister mer akseptert? På tross av mange aktivister og hyppige arrangementer tror jeg ikke det. Har jeg vært heldig med menneskene jeg har truffet? På sett og vis ja. For det er ikke bare feminister, venstreorienterte og queeraktivister som må ganges med seks, dessverre. Men hvor er alle mannssjåvinistene og homofobene? De gjemmer seg de også. På samme måten som at jeg går rundt i mitt lille paradis, går de rundt i sitt.

Det har unektelig vært et veldig behagelig og nesten etterlengtet pusterom fra alle konfrontasjoner og stadige diskusjoner. Deilig å ikke måtte forklare og forsvare sitt politiske ståsted og valg av studier, eller å "komme ut av skapet" til en hver tid. Samtidig er jeg likevel kritisk til å leve så adskilt fra resten av verden, og stiller spørsmålstegn ved om dette er den beste måten å overvinne fordommer og skape et åpent og tolerant samfunn på. For i hvilken grad kan vi komme til enighet eller møtes på midten når vi gjemmer oss i hvert vårt hi? En behagelig flukt i nuet, men vil det egentlig forandre noe på langsikt?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at verden blir et bedre sted ved å flykte. En bedre verden får man gjennom god kommunikasjon og konfrontasjoner som inkluderer gjensidig respekt. Selv om Berlin er et behagelig sted å rømme til, tror jeg man ville kommet lenger om de ulike partene kommuniserte bedre. For å sitere Dalai Lama: "In the practice of tolerance, one's enemy is the best teacher".

Bilde: Lady Lounge 2010.

FORUT´s Mannskonferanse 2010: www.forut.no

Mannlige intime vennskap: En kamp mot homofobien?

 

Vennskapelig intimitet mellom heteroseksuelle menn er en mangelvare i dagens Norge. En slik praksis påstås å være forbeholdt kvinner og homofile menn.

Klokken er seks om morgenen, to menn står på fergen og prøver å holde varmen. De er i slutten av 40-årene og er i kledd politiuniform. De står tett og holder rundt hverandre, mens de ser solen stige opp i horisonten. Fergen de er ombord på har nettopp lagt fra kaien i Halong Bay og er på vei til fastlandet nord i Vietnam. Det er ingen av de rundt 10 menneskene ombord på båten som ser ut til å bry seg om de to politimennene. Bortsett fra to norske backpackere, som står måpende og lurer på om de har sett riktig: «Se for deg fedrene våre stå slik og varme hverandre», hvisker den ene. «Haha. Ja, det skulle tatt seg ut!» svarer den andre, mens en kald vind slår inn over dekk og de to politimennene steller seg enda litt tettere.

Homofobi

I landet som FN gjentatte ganger har kåret til verdens beste land å bo i, skulle man tro at homofobi var utdatert og at nære og intime vennskap mellom menn var like vanlig som intime vennskap mellom kvinner. Slik er det dessverre ikke. Forskning viser at «homo» er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder og at flere menn enn kvinner går gjennom store deler, noen ganger hele livet, uten å danne nære og langvarige vennskap. Homofobi og mangelen på nære vennskap skal vise seg å henge nært sammen.

Frykten for ydmykelse

Den amerikanske sosiologen og mannsforskeren Michael S. Kimmel har hevdet at homofobi er mer enn frykten for homofile menn og frykten for å bli oppfattet som homofil. Homofobi er et uttrykk for den frykten mange menn har for at andre menn skal avsløre og blottlegge for verden at han ikke er god nok, at han rett og slett ikke er «mann nok». Frykten for å bli avslørt som umannlig er en frykt for å bli ydmyket, sier Kimmel. I tillegg gjør frykten menn skamfulle, nettopp fordi frykten i seg selv er et tegn på svakhet og dermed ikke noe man snakker høyt om.

Mannlige vennskap

Den innledende historien er ikke eldre enn 4 år gammel, den er heller ikke et uvanlig tilfelle. Vennskapelig intimitet mellom menn er i mange kulturer helt vanlig og i aller høyeste grad et uttrykk for mannlighet. Menn kan leie på gata, holde rundt hverandre, stryke hverandre på kinnet og i noen tilfeller ha sex med hveradre, uten at det stilles spørsmåltegn ved deres (hetero)seksualitet. I Norge må vi helt tilbake til 1800-tallet for å finne liknende vennskap mellom menn. Den typen vennskap sies i dag å være forbeholdt jenter og homofile menn.

Et tabulagt vennskap

I boken Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg forteller den 30 år gamle Jarle Klepp sin historie om vennskap fra da han var 17 år gammel. Han spør seg hva som skjer når man får en venn? Er det egentlig det samme som når man forelsker seg, bare at man velger vennskap som relasjon heller enn forelskelsen? Da Jarle treffer Yngve er det nettopp dette som skjer. Jarle kjenner en fysisk tiltrekning til Yngve, han synes Yngve er vakker. Men Jarle er samtidig forelsket i kjæresten Katrine. Jarle blir dratt mellom to stoler, den heteroseksuelle og den homoseksuelle. For det finnes ingen begreper for at en heteroseksuell mann kan føle så sterk tiltrekning til en annen mann.

Et vennskap av den typen som er i ferd med å skapes mellom Yngve og Jarle blir problematisk i vår moderne vestlige kultur, fordi den setter spørsmålstegn ved skille mellom hetero- og homoseksualiteten. For Jarle blir det et valg mellom å definere seg som homofil eller legge vekk den vennskapelige forelskelsen til Yngve. I fare for å miste sin status som heteroseksuell, velger Yngve det siste.

Forbeholdt homofile menn
Den vennskapelige forelskelsen Jarle får for Yngve kommer i konflikt med de definisjonene Jarle har av hva som er «homo» og hva som ikke er det. Å stå tett inntil hverandre med armene godt plassert rundt kameratens midje, er i Jarles kontekst å regne som veldig homofilt. For politimennene i Vietnam er konteksten en helt annen. Homofili er ikke noe de assosierer med sine nære og intime vennskap. Det kan se ut til at i kjønnsdelte samfunn, der homofili er sterkt tabubelagt, er grensene for hva to menn kan foreta seg i et vennskap ikke like strenge. I et samfunn med stor åpenhet rundt homofili, er den mannlige heteroseksualiteten i større grad «truet» av feminine og umannlige faktorer og krever derfor strengere rammer. Nære og intime vennskap mellom menn er dessuten, i følge den amerikanske sosiologen og homoforskeren Peter Nardi, blitt en viktig del av homofile menns personlige og politiske identitet.

Mannsidealet

Det kan med første øyekast virke som at kampen for de homofiles rettigheter er med på å skape større avstand mellom heteroseksuelle menn. At åpenhet rundt homofili har ødelagt det intime og nære vennskapet menn en gang hadde her til lands. Denne påstanden blir likevel for snever. Som Michael S. Kimmel hevder er homofobi mer enn bare frykten for homofili. Problemet er ikke at homofile er mer synlige, problemet er mannsidealet som hele tiden gjør at menn må undertrykke en hver form for femininitet.

Kampen mot homofobi 

Venneskapet mellom Jarle og Yngve viser hvor strenge grenser heteroseksuelle menn må bevege seg innenfor i den vestlige kulturen. Det er ikke dermed sagt at pakistanske menn som har vennskapelig sex med hverandre er løsningen for menn i Norge, eller at den typen vennskap som Jarle har til Yngve nødvendigvis godtas bedre i Pakistan. Det jeg vil fram til er at fortellinger som den om Jarle er viktige for å vise at det finnes andre måter å gjøre mannlige vennskap på. Selv om Jarle lot homofobien og redselen styre, er budskapet i fortellingen likevel viktig: Nære og intime vennskap mellom heteroseksuelle menn finnes, men de gjemmes vekk i tåke av frykt og homofobi. Kampen mot homofobi er med andre ord ikke bare en kamp for de homofile, men også en kamp for de intime vennskapene mellom heteroseksuelle menn. Slik at mannlige vennskap kan være akkurat det de er: En relasjon mellom to menn som inkluderer nærhet, vennskap, intimitet, fysisk kontakt og et kjærlig blikk – uten å sette spørsmålstegn bak.

En homofobisk lærebok?

I læreboka på tyskkurset er det et kapittel om tabu. I teksten står det om de vanligste tabuene, deriblant at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og menn ikke kan være forelsket i menn.

At homofili er et tabu mange steder er jeg helt enig i. Det var likevel noe med denne måten å skrive om tabuer på som fikk meg til å reagere. Å fremstille noe som et tabu kan fremstilles både positivt og negativt. Når man for eksempel sier at det å kalle en svart mann "neger" er et tabu, fremmer man anti-rasistiske holdninger. Hadde man i stedet sagt at det er tabu å mene at hvite er mer intelligente enn svarte, hadde man fremmet rasisitske holdninger.

På samme måten kunne man for eksempel si at det er tabu å kalle noen "homo" eller at det er tabu at kvinner er forelsket i kvinner og at menn er forelsket i menn fremmer anti-homofobiske holdninger. Å si at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og at menn ikke kan være forelsket i menn er derimot med på å fremme homofobiske holdninger om seksualitet og kjærlighet.

Det overrasket meg at boken kunne være så provoserende. En ting er at alle eksempler og bilder er uten unntak heterofile, men at homofili ble fremstilt som noe avvikende og unormalt hadde jeg ikke ventet. Ikke var boken spesielt gammel heller. Da jeg tok det opp med læreren min, svarte hun at dette var ironisk ment. Hun syntes ikke teksten var problematisk i det hele tatt. Hverdagshomofobi er med andre ord ikke et uvanlig fenomen selv i Berlin, byen med kanskje Europas lengste homohistorie.

BE CONSIDERATE, BE RESPECTFUL, ENJOY YOURSELF!

16. - 19. september inviterte LaD.I.Y. Fest Berlin til fire fullstappede dager med foredrag, filmer, økologisk mat, workshops, konserter og fester. I tillegg til kule lokaler, god stemning og bra folk.

Den første dagen jeg jobbet frivillig på festivalen sto jeg ved infobordet og delte ut flyers med regler for hvordan man skal oppføre seg når man er på Ladyfest i Berlin. De som ikke kjente dem fra før av stoppet opp og leste de nøye. Alle fem punktene. Så nikket de anerkjennende, puttet lappen i lomma og gikk inn. Budskapet var forstått, her er det ikke rom for hverdagssexisme.

Den første Ladyfesten
Ladyfest har røtter tilbake til Riot Grrrl-bevegelsen i US på tidlig 90-tallet. Etter hvert som ordet "girl" ble mer og mer vanlig i mote- og musikkindustrien tok feminister på slutten av 90-tallet i bruk ordet "lady" og skapte en mer passende og uavhengig identitet som viste at feminister kan være både kule, opponerende, sexy og ekle på samme tid.

Den første Ladyfesten ble arrangert i Olympia, august 2000 med over 2000 oppmøtte. Sarah Dougher, Sleather-Kinney, Cat Power, Neko Case og Teresa Carmody var blant initiativtakerne. Sammen ønsket de å skape en non-profit, musikk- og kunstfestival for og av kvinner. Formålet var å fremme kvinnelige artister, band, musikalske grupper, performance-artister, forfattere, kunstnere, osv. gjennom konserter, workshops og frivillig arbeid. Samtidig ønsket Ladyfest å skape et frirom der kvinner kunne utfolde seg fritt fra sexisme og stereotype kjønnsroller.

Globalt fenomen
Etter den første Ladyfesten i USA spredte konseptet seg raskt til andre deler av USA, Europa og New Zealand. Ladyfest i Berlin regnes som en av de største Ladyfestene og har hatt årlige arrangementer siden 2003. Non-profit og "Do It Yourself" - prisippet (D.I.Y.) er felles for alle festivalene, mens tidspunkt, lengde og innhold varierer fra sted til sted. I Oslo er for eksempel Ladyfest en del av 8. mars-feiringen og varer en hel uke.

LaD.I.Y. Fest Berlin
LaD.I.Y. Fest Berlin har et hovedteam på ca. 15 kvinner, lesber og transer, i tillegg har alle poster på programmet egne arbeidsgrupper (filmgruppa, workshopgruppa, osv). En viktig del av D.I.Y. - prinsippet er "helping hand" og "gi så mye du vil"-donasjon. På den måten kan alle delta uansett hvilken økonomisk tilstand de er i og for nye folk er frivillig arbeidet en veldig bra måte å komme inn i miljøet på.

Årets program
Festivalens program var i år fordelt på ulike alternative steder, men det meste var sentrert rundt Schwartzer Kanal (Queer-vognfellesskap), About Blank (konsert/utested), Raumerweiterunghalle (Utleievogn) og SO36 (konserthall). Alle dagene var det konsert eller fest for alle kjønn, bortsett fra lørdagen, da var det kun WomenLesbianTrans-party på About Blank.

På dagtid kunne man delta på workshoper om forholds anarki, hardcore og maskulinitet, sambatrommer, sykkelverksted, sexisme i soverommet, massasje og livets tre. I Raumerweiterunghalle ble det vist kortfilmer og musikkvideoer og rundt 12 og 19 ble det servert økologisk vegansk mat. På lørdagen kunne man også delta på motdemonstrasjonen til en "abbort tar liv"-demonstrasjon.

De fem hovedreglene
I tillegg til blogginnleggets tittel er det fem hovedregler du bør vite om dersom du ønsker å delta på festivalen. Noen kaller de anti-sexistiske regler, andre kaller de vanlig folkeskikk:

1. Don’t harass anyone - regardless of gender/colour/(sexual) identity – neither verbally, nor by touching or staring at them without explicit permission. Respect other people’s boundaries! No means no!
2. Women/girls/trans people are no sex objects (neither are men). Don’t treat them as such!
3. Please be respectful when taking photos. Not everyone wants their private life to end up on the internet.
4. Concerning the concerts: Shorter people often can’t see the stage if tall people stand in front of them. If you can see everything standing a little further back, please do so. Concerning pogo pits: Don’t hurt other people, even if they are shorter and weaker than you. If you can’t control your body, stay out of the mosh pit.
5. Please keep these guidelines in mind even after walking out of the door. They are always useful.