Tales of Passion

Det finnes mange svar på spørsmålet: Er du feminist? Om du ikke har røde strømper eller brenner for kjønnskvotering og likestillingspolitikk, kan du likevel svare noe annet enn blankt nei.

Jeg synes det er trist at man ikke skal kunne svare ja på et slikt spørsmål, uten å måtte komme med en eller annen form for forklaring. Eller unnskyldning. "Jeg er egentlig litt feminist, men du må ikke si det til noen". Feminister har fått et ufortjent rykte på seg å være mannehatende og voldelige. De har hår under armene og bruker ikke sminke. Det er likevel ikke alltid sånn at alle feminister passer inn i denne beskrivelsen, på samme måte som at ikke alle som passer inn i denne beskrivelsen nødvendigvis er feminister.

I Norge kan man enkelt si at feminisme i dag er likestilling og kjønnskvotering. For mange stopper det nettopp der. Jo, det er denne kvinnedagen da. Og likelønn. Ja, de kvinnfolka gir seg aldri. Først får de lillefingern, men så skal de faen meg ha hele hånda. Menn har ikke en dritt de skulle sagt lenger. Mannsdominert samfunn, du liksom?! I Norge er det kvinnene som "bestemmer", likevel er de fleste sjefer fremdeles menn.

Heldigvis, er feminisme så utrolig mye mer enn likelønn og kjønnskvotering. Det kommer ikke alltid like godt til uttrykk. Feminisme handler mest av alt om menneskerettigheter og solidaritet. Den politiske tittelen "Feminist" kan for noen være problematisk å bruke, men å svare blankt nei til feminisme og fordømme dens nødvendighet i verden, tror jeg handler mer om uvitenhet. Uvitenhet om hvilken betydning feminisme har hatt (fremdeles har og kan få) for så mange mennesker, ikke bare for kvinner, men for menn og barn også.

Det er ikke mitt prosjekt at alle skal kalle seg feminist. Noen er miljøaktivister, noen sosialdemokrater og andre er ikke så opptatt av å definere seg. Mitt budskap er heller å si at det er mange måter å være feminist på, definert eller udefinert. Det handler egentlig om at man ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve. Er du fremdeles i tvil, eller bare vil høre en bra tale, vil jeg anbefale deg å høre Isabel Allendes´ Tales of passion.

Bilde: Isabel Allendes

Rettferdighet.

Rettferdighet er kanskje det fineste og vankeligste ordet jeg vet om. Rettferdighet kjempes for i alle land, kulturer, samfunn og hjem. Det finnes på alle nivåer og vi har vel alle erfart hva det innbærer, spesielt om man har blitt utsatt for urettferdighet. Det er nettopp det som ofte gjør det så vanskelig med rettferdighet. For der det finnes rettferdighet, finnes det gjerne mer urettferdighet.

Ofte har man ulike oppfatninger av hva som er rettferdig og ikke. Er det for eksempel rettferdig at vestlige journalister sitter og lesker seg med vann og mat på et hotell i Haiti, når det er vannmangel og store ødeleggelser i hele landet? Er det rettferdig at vi mennesker bruker dyr til fordel for oss selv gjennom forskning, pelsindustri og mat? Er det rettferdig at kvinner tjener mindre enn menn? Er det rettferdig at miljøaktivister får like lang straff som en voldtektsforbryter?

Når mennesker engasjerer seg på vegne av andre og demonstrerer for å oppnå rettferdighet for disse, burde man ikke heller  rose og oppmuntre dem til å fortsette? Ofte synes jeg straff og gjerning sjeldent henger sammen. Det gjør uskyldige til kriminelle. Det provoserer meg at et land som Norge kan gjøre så lite for de svake, kun for å holde oppe en eller annen form for fasade. En fasade om rikdom, olje og status. Da blir ikke bistandsarbeid, miljøspørsmål og rusomsorg like viktig i praksis. For når alt kommer til alt, er det jeg, meg og mitt som gjelder. Da kan rettferdigheten bare ha det så godt.

Kvinnelig seksualitet

Siste del av 1700-tallet var det en oppfattelse av at kvinners seksuelle nytelse ikke var tilstedet, men at det heller var en uventet konsekvens av at reproduksjon hadde kommet på et mer sofistikert nivå. Tidligere var orgasme sterkt forbundet til den kvinnelige seksualiteten og reproduksjon i form av at en kvinne ikke kunne bli gravid uten å få orgasme. Voldtatte kvinner som ble gravide hadde med andre ord nytt voldtekten. De ble stemplet som horer og kunne takke seg selv for ulykken.

Selv i dagens Norge er kvinners seksualitet en gåte. Står du i fare for å måtte operere bort en eggstokk får du lekset opp en hel haug informasjon om hvordan dette ikke har noe å si for fruktbarheten og dine muligheter til å få barn. Men spør du de samme legene ett spørsmål om hvordan denne eggstokken vil påvirke seksuallivet ditt, er de fullstendig blanke. Om produksjon av hormoner og eggstokker henger sammen med mulighet for orgasme og seksuell lyst kan de ikke svare på.

At kvinners seksualitet forbindes med reproduksjon og at menns seksualitet forbindes med nytelse er for meg et mysterium. Ta historien om Adam og Eva for eksempel. Gud spør Adam om hva han ønsker seg mest: Jeg vil kunne pisse stående! Okei, sier Gud. Da får du serieorgasmer, Eva. Det er jo tidenes paradoks. En kvinne kan få flere orgasmer etter hverandre, en mann kan sjeldent få flere enn en. Tar man dette i betraktning, ville det heller vært logisk å knytte mannens orgasme til reproduksjon. Ettersom kvinnens orgasme kan komme både før, under og etter selve reproduksjonen.

Myten om kvinnens seksualitet blir på den måten helt absurd. I innlegget "Kan jeg få bli med" skrev jeg at en typisk oppfatning om kvinnelig seksualitet har vært at en kvinne ikke har en egen seksualitet uten en penis. Jeg blir fristet til å si at det er mannen som ikke har en egen seksualitet uten en vagina. Selv om jeg vet at heller ikke det stemmer. Det blir bare så absurd at fitter, med alle sine serieorgasmer, klitoris og g-punkter, skulle være til kun for å tilfredsstille en mann eller for at mennesker skal reprodusere seg. Man kan jo spørre seg om det er derfor menn sies å tenke mer på sex enn kvinner; siden menn bare har denne ene orgasmen, mens kvinner kan holde på i det uendelige - det kan jo fort bli litt kjedelig i lengden, eller?

Bilde: "Vaginakjoler" av Marie Kristiansen

"Jeg er også feminist: Ja, til kvinnelig statsminister!"

                   Siv Hitler: Blitz

 

                Siv Hitler: Karlstadgata

 

           Siv Hitler: Sofienbergparken

Tittelen på innlegget viser til en plakat fra 8. mars 2009,

plakaten ble holdt av 3-4 unge og kjekke FRP - gutter.

Jeg er kjæresten din nå!

Tegneserier har jeg egentlig brydd meg fint lite om, men da jeg snublet over Nina Hemmingssons "Jeg er kjæresten din nå" åpnet det seg en ny verden. Dette er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Ikke bare er den herlig sarkastisk og vulgær, men den har også et underliggende feministisk budskap.

På bokomslaget står det: "I Jeg er kjæresten din nå beskrives alt fra ensomhet og lengselen etter den store kjærligheten, til fulle jenter på kroa som kun er ute etter en mann for kvelden. Her gis det stort spillerom til jenter som heller vil kline enn å reise på skiferie. Samtidig som tonen er avvæpnende, arrogant og på grensen til kynisk, ligger det også en betydelig mengde sårbarhet bak."

Tegningene er usminket, på grensen til stygge. Karakterene er usjarmerende og hovedpersonene har tomme øyne og et fraværende blikk. De ligner nærmest levende gjenferd. Likevel er det mye humor i det som sies, humor med mening.

Tre eksempler på sosialt uakseptable svar på spørsmålet: "Liker du å danse?" 

I. Ja, jeg vedder tykktarmen på at jeg danser bedre enn den hurpa du hadde til kjæreste. Nå, skal vi danse?
II. Danse? Nei, ikke noe videre. Men hvis du gir meg en kniv kan jeg hugge meg i pulsåren i takt med musikken.
III. Jo da, men spesialiteten min er oralsex. Skål!

Vintage Girl Bands

Yes, we have a "happy meal", it´s when you leave the kids home!

 
Jeg har nettopp skrevet en oppgave om moderskap og faderskap i Norge de siste tiårene. Veldig interessant egentlig, samtidig som jeg syntes forskningen og artikkelene på pensum var snevre. Det resulterte i at jeg baserte mesteparten av diskusjonen på ting utenfor pensum. Som blant annet Foreningen for frivillig barnløse: Best uten barn, som jeg nå vurderer å bli medlem av. Foreningen skriver på hjemmesiden sin at de har som mål og hensikt å bidra til å skape et felleskap for de som er selvvalgt barnløse, støtte de som ikke ønsker barn for å bli akseptert for sitt valg og jobbe for mer åpenhet i samfunnet om selvvalgt barnløshet. Det interessante ved foreningen er kanskje hvorfor den oppstår i et samfunn der menn og kvinner tilsynelatende er mer opptatt av karriere enn å få barn.

Antall barn og alder for når man velger å få sin førstefødte unge har de siste tiårene endret seg ganske mye. Antallet barn har gått fra 2,73 i 1970 til 1,6 på midten av 80-tallet og hatt en liten økning til 1,78 i 2001. Når det gjelder alder for førstefødte var gjennomsnittet på 22,7 år i 1970 og hadde i 2001 økt til 27,5 år. Vi får med andre ord senere og færre barn nå etter at den store feministiske 70-tallsbølgen og prevensjonsteknologien kom på banen. Kvinnene har kommet seg ut i arbeidslivet. Mange familier har gått fra å være en typisk husmorfamilie, med mor foran kjøkkenbenken, til å bli en toinntektsfamilie der foreldrene i større grad deler på både husarbeid, omsorg og forsørgerrollen. Dette er kjent stoff og ikke akkurat sjokkerende nytt, men det som er spennende er spørsmålene rundt barns verdi i det moderne samfunn.

I dagens Norge har den symbolske verdien økt, mens den fysiske verdien har sunket. Forskere hevder at barn ikke lenger har like stor verdi som arbeidende og omsorgsgivende deltagere i familien. Det som før var hjelp i familien har i dag blitt barnearbeid og sviktende forelderskap. Barn skal få være barn, de skal leke og stimuleres emosjonelt. De skal ikke gjøre samme arbeid som voksne eller ta del i de voksenes bekymringer og "harde hverdag". Barns verdi blir dermed redusert til et symbolsk nivå. Det er sagt at det å få barn er den største skaden et ekteskap kan påføres, men ingen skam er større enn det å ikke kunne få barn. Du kan ha så god utdanning og så mye penger du bare vil, men uten barn kan du rett og slett ikke regnes som et fullkomment menneske.

De såkalte trofébarna er som et skrekkeksempel på hvilken symbolsk verdi barn kan ha. Barnas prestasjoner, utfoldelse, dyktighet, er det som utgjør i hvilken grad man har lykkes som gode foreldre eller ikke. Barna blir foreldrenes prosjekt og blir nærmest familiens ansikt utad. Foreldre som har utdanning og karriere bekrefter sin posisjon og foreldre med lav status kan heve seg flere hakk gjennom barna. Ikke alle voksne tenker om barn på denne måten og godt er det. Likevel synes jeg det er ganske viktig å spørre seg: Hvorfor velger folk å få barn? Er det mange som får barn selv om de egentlig ikke ønsker det? Foreningen Best uten barn er ikke ment som en motstand mot de som ønsker å få barn, det er heller ikke dette blogginnlegget. Saken er den at i et samfunn der barns symbolske verdi øker, øker også fordommer og uforstående holdninger til det å frivillig ikke få barn. Etableringen av Best uten barn er nettopp et eksempel på det. Et liv uten barn inneholder, i følge hjemmesiden deres, mindre bekymringer, bedre økonomi og man er dessuten minst like tilfreds med livet som mødre og fedre er.