Hvor går grensen?

Her om dagen, var jeg på kafé med ei venninne. Ei venninne jeg har kjent bort i mot to år. Har drukket kaffe med henne ganske mange ganger før. Det var ikke noe nytt med dette kaffebesøket. Hadde ikke sett henne på en stund, men ingen spesiell grunn til å oppføre seg annerledes. Vi satt lenge og pratet om alt og ingenting. Plutselig tar jeg meg selv i å stirre på puppene hennes. Jasså, er dette noe jeg pleier å gjøre? Jeg blir sittende å tenke over dette mens vi skravler videre. Etter en stund tar jeg meg i å stirre på puppene hennes igjen. Det kan virke som hun tenker det samme, for hun knepper diskre igjen toppen sin slik at puppene skjules.

Det er kanskje en tåpelig hendelse å henge seg opp i, men jeg klarte virkelig ikke legge den fra meg hele resten av dagen. Pleier jeg å stirre på puppene til andre jenter? Er det en ubevisst handling jeg nettopp ble bevisst på? Det aner meg at det ikke er første gangen. Er det greit at en jente stirrer på en annen jentes pupper? Når en mann gjør det blir det ofte fremstilt som grisete og ekkelt, men er det ikke like ubehagelig hvis en jente gjør det? Er det forskjell på om man kjenner den som stirrer eller ikke? Spiller det da noen rolle hvilke kjønn det er? Jeg må ærlig innrømme at dette aldri har vært en problemstilling for meg før. Jeg har alltid hatt de minste puppene og hatt vanskelig for å få til noe som har vært i nærheten av en kløft. Det var med andre ord ikke før jeg tok meg selv i å utføre handlingen mot en annen at jeg kom til å tenke på det.

Ser hetro jenter på puppene til andre jenter? Gjør de det fordi de sammenligner eller fordi de er misunnelige? Eller er det en seksuell baktanke? Har jeg en seksuell baktanke? Eller ser jeg på andres pupper rett og slett fordi de er pene å se på? Etter det jeg har hørt av venninner som ofte må føre samtaler med folk som aldri ser de i øynene, og min venninnes reaksjon velger jeg å tro at det ikke er greit uansett hvem det er som stirrer på puppene deres. Riktig nok beklaget jeg oppførselen min etterpå og fikk en "ikke noe stress, bobledress" tilbake. Hun hevdet til og med at hun gjorde det selv. Er det da greit?

Nei, det er ikke det. Det er selvfølgelig ikke greit å gjøre de man kjenner til et objekt med mindre de har bedt deg om det. Det er, for den saks skyld, ikke greit å gjøre noen man ikke kjenner til objekt heller. Kroppen er en del av psyken og psyken er en del av kroppen. Å skille de to og bare fokusere på den ene delen er gjerne lettere når man ikke kjenner en person. Men hvorfor skjer det likevel når man kjenner dette mennesket? Er det beundring? Er det misunnelse? Er det seksuell trakassering? Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og jeg tror i bunn og grunn at det er en fin blanding av alt. Likevel vil jeg hevde at når en jente stirrer en jente på puppene er det en viktig forskjell fra når en mann gjør det: Neste gang kan det være jeg som blir stirret på.

Kvinner kan takke seg selv

Jeg klarer ikke la være, jeg synes ikke man burde la være heller, å blogge om denne opplevelsen. Det har vært så lenge siden jeg har fått slike tilnærmelser at jeg på en måte hadde glemt hvordan det var. I mellomtiden har jeg også lest utrolig mye og utviklet feministen i meg. Jeg innser at det jeg før syntes var ekkelt og vemmelig, nå er så diskriminerende, frekt og forkastelig at jeg synes hele verden burde høre om det. Det er ikke som om jeg er den første eller kommer til å bli den siste. Dette innlegget kommer mest sannsynlig ikke til å hjelpe noen, bortsett fra raseriet mitt. Likevel velger jeg å blogge om det. Fordi det er så jævlig uaseptabel oppførsel og at det for første gang virkelig støter meg. Menn blir til enhver tid unnskyldt med at de ikke kan noe for det, at de ikke kan styre sine seksuelle lyster. En kvinne kan derfor takke seg selv når hun ikke kler seg anstendig.

Jeg hadde fulgt lillebror til toget, det var søndag kveld og ganske rolig. Jeg var kledd i snowboardjakke, usminket og med joggebuske. Jeg skulle gå fra Oslo S til brugata og ta trikken eller bussen hjem. Nevnte jeg joggebukse og usminket? Da jeg kommer opp fra t-banen ved Spektrum stopper en mann meg i trappen. Jeg blir først skeptisk, men så spør han om jeg har det bra. Joda, jeg har det bra. Han spør hvor jeg bor og om jeg fryser. Jeg svarer. Så spør han om jeg har "boyfriend?". Nei, jeg har ikke det. Jeg liker jenter. Er du homo?! Jeg vil gå, men han griper meg i armen. Nei, kom. Bli med meg og hils på kompisen min. Det går ikke opp for meg før da at kompisen står bak meg, nederst i trappa. Nei, nei, nei. Ugler i mosen var brått blusset opp til voldtekt og mareritt. Jeg måtte bort.

Han lot meg gå og jeg gikk til Brugata. Etter å ha ventet på bussen et par minutter snur han jeg står ved siden av seg og sier hei. Han spør om jeg fryser. Påpeker øreringen min. Liker den. Påpeker ringen i nesa, han liker den også. Han liker generelt blonde, slanke jenter, kan han meddele. Han er fra Tyskland og har en discorestaurant i Oslo, den må jeg besøke. Jeg må også gjerne få telefonnummeret hans, så jeg kan ringe han hvis jeg vil finne på noe. Nei, takk. Jo, jeg måtte få nummeret hans for jeg ville kanskje ikke i dag, men i morgen eller om et år, da ville jeg. Nei, takk. Jeg er ikke så interessert i menn. Åh, er du bifil. Nei, lesbisk. Bifile og lesbiske kvinner er de beste kvinnene og trekant med to jenter og en gutt er "the perfect mathematics".

Jeg burde slått han ned eller i det minste gitt han en ørefik, i stedet ler jeg og håper inderlig at bussen kommer snart. Når den endelig kommer viser deg seg at han skal ta den samme. Jeg får klem og kyss på begge kinn og en siste oppfordring om å ta i mot nummeret hans før jeg sniker meg unna og går mot trikken i stedet. Plutselig står den første mannen foran meg igjen. Hei, husker du meg? Hva?? Forfølger du meg?! Jeg gadd ikke akkurat å vente på svar denne gangen.

På veien hjem gikk det mer og mer opp for meg hva som nettopp hadde skjedd. Jeg ble sintere og sintere. Noen burde virkelig fortelle disse mennene at de ikke kan snakke til kvinner på den måten. Det var så lenge siden sist at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd før det var over. Før jeg kjente lettelsen over å ha unnslippet de klysete bemerkningene og de voldtektslignende tendensene. I stedet for å le det bort eller gå, burde jeg heller ha snakket de til rette. I hvert fall prøvd. For har noen noen gang sagt fra til dem? Jeg har vondt for å tro at trekantfyren ville meg noe vondt, sånn innerst inne. Jeg synes egentlig bare synd på han. Han forstår tydeligvis ikke at det han sier er støtende og trakaserende på alle punkter. Ikke hjelper det at jeg bare smiler og prøver å ignorere han heller. Det ville heller ikke hjulpet å slå han ned, selv om det var det mest fristende.

Det jeg prøver å si med dette innlegget er at det ikke er kvinners klesstil eller antrekk som er problemet. Jeg gikk i joggebukse og stor vinterjakke, men ble likevel betraktet som en billig tøs. Det er for lettvint å si at kvinner bør holde seg innendørs på kveldstid og kle seg mer anstendig. Det løser ingen problemer å stenge kvinnene inne, det gjør egentlig problemet større. Det er disse mennene som ikke kan kontrollere sine lyster, det er de som i så fall burde holdes inne. De burde få kursing i oppførsel. Psykologtimer eller annen terapi for hvordan de kan lære å kontrollere sine lyster. De burde i det minste bli fortalt at de ikke kan tilnærme seg kvinner på den måten.

Inspirasjonskilden

Det var etter å ha lest Egalias døtre av Gerd Brantenberg at ble det helt klart for meg, det måtte bli en feminist blogg. Boken er genial! Skriftspråket, ordtvistene, konseptet er til å kaste seg over for. I fantasilandet Egalia har altså kvinnene makten, og mennene blir undertrykt. Egalias døtre er en veldig vittig og tankevekkende fremstilling av feministisk teori og erfaring. Den har blant annet blitt målt på linje med Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, og er Norges største internasjonale boksuksess fra 1970- og 80-tallet (i følge bokomslaget).

Den har hvert fall blitt oversatt på flere språk og brukes i undervising både i USA og Norge. Boken kom ut i 1977 og var bok nummer to etter debutbok Opp alle jordens homofile! som ble utgitt i 1973 (som forsåvidt også er av typen artig lesning). Boka har kanskje ikke den mest spennende og originale handlingen, men det er heller ikke det som er poenget. Det er en bok for de som ønsker å utfordre seg selv i tanker rundt kjønnsrollemønstre, feminisme, makt og fantasi. 

Mennene i Egalia har penisbeholdere og mannsidealet er liten tiss og lubben muskelløs kropp. De friserer skjegget sitt, oppdrar ungene og steller i hjemmet. Kvinnene er de brautende, vulgære mannebeinselskerne som jobber så mye og lenge de bare kan. Det er herker og ikke frøkner, det er fødepalass og det er voldtekskvinner som lurer i buskene. En kvinne velger sin mann, og mannen må bare nikke og smile.

"Naturen utviser noen ganger en stor, guddommelig visdom. De viktigste kjønnsorganer hos kvinneskeslekten - hunnens kjønnsorganer - ligger derfor beskyttet, inne i kroppen. Dette viser oss at det er mer skjebnesvangert om en kvinne ødelegger sine kjønnsorganer enn om en mann gjør det. Han bærer derfor sine utenpå, da vi neppe kan si det er så farlig hvordan det går med dem. Det er derfor mannen kalles det sårbare kjønn."

"I gamle dager het det seg at fosteret ville bli misdannet hvis ikke mødrene fikk viljen sin under svangerskapet. Det var forskjellige tabuer. Ordkløveri fra mannens side, for eksempel, førte til at barnet fikk hareskår. Hvis mennene ble sinte på kvinnene sine under svangerskapet, kunne barnet bli skjeløyd."
 

"Sivilisasjonen har sørget for å gjøre også hanndyrene nyttige. Det er det virkelig store ved vårt samfunn - i kvinneskesamfunnet - har mennene også en eksistensberettigelse. Det betyr - de har en slags rett til å leve. Allikevel ser vi jo hvordan vi aldri helt kan lykkes i å sivilisere hankjønnsvesner. Instinktiv vet nok de fleste men at de bare er til luksus og pryd. Det er den egentlige grunnen til at de pynter seg mer enn kvinnene."

Hvis apene kan, kan jeg også.

Sigmund Freud (1856-1939) var en artig skrue. Ikke bare var han lege og "fant opp" psykoanalysen, men mannen hadde mange særdeles interessante tanker om kjønn og seksualitet. På 1920 og 30-tallet oppsto det en seksuell liberalisering i Europa. Den seksuelle liberaliseringen tok utgangspunkt i Freuds psykoanalyse og hans tanker om at menneskets seksualdrift er selve drivkraften i mennesket. Seksualopplysning ble satt på dagsorden og gjorde at den unge bruden kunne slå opp i diverse legebøker og lese hvilke følelser, reaksjoner og antall orgasmer i uken, som var forventet av henne.

Den seksuelle liberaliseringen førte videre til tydeliggjøring av skillet mellom den heteroseksuelle og den homoseksuelle kvinnen (ettersom jeg har lest dette i en feministisk artikkel aner jeg ikke hva det angikk mannen, men regner med at det gikk ut på omtrent det samme). Både psykoanalysen og den seksuelle liberaliseringen hadde store problemer med å akseptere homoseksualiteten, samtidig som de var med på å trekke fenomenet frem fra mørket. Den seksuelle frigjøringen åpnet opp et gammelt seksualfiendtlig samfunn og åpnet dermed også dørene for en homoseksuell frigjøring.

Homofile har eksistert siden tidenes morgen og tror man at mennesket stammer fra apene, må man også tro at menneskets seksualitet stammer derfra. For å spole litt tilbake kan vi ta utgangspunkt i Sigmund Freud igjen. Freud mente nemlig at alle mennesker blir født bifile og at det er samfunnet som påvirker oss til å bli heterofile. De homofile er i følge Freud de som står i opposisjon til samfunnet og ikke ønsker å tilpasse seg samfunnets normer. Bifile derimot har ikke utviklet seg i like stor grad som de heterofile og homofile og er etter Freuds mening på et barnestadie som skulle vært tilbakelagt.

Min teori er at vi alle er født mer eller mindre bifile, at det er ytterst få av oss som er "helt hetero" eller "helt homo". Apene er som kjent, etter homodyr-utstillingen på Tøyen Museumet, en biseksuell art. Som de fleste flokkdyr har apene større eller mindre sexorgier, der sex går på tvers av kjønn. I noen apearter er biseksualitet så domminerende at heteroseksuelle flokkmedlemmer blir utstøtt. Selv om Freud levde på begynnelsen av 1900-tallet og forskningen på homoseksuelle dyr er et nyere forskningsområde blir jeg fristet til å trekke linjer. For er det egentlig så usannsynlig at vi alle er født bifile? Er ikke hele vår seksualitet og flokkultur nettopp bi?

Å elske en kvinne.

1. Du skal elske deg selv

2. Du skal elske det du gjør

3. Så kan du elske de rundt deg

Det var ikke før jeg skjønte at jeg elsket

en kvinne at jeg begynte å elske meg selv.

Det var ikke før jeg begynte å elske en

kvinnekropp at jeg begynte å elske min egen.

Det var ikke før jeg begynte å elske hennes

feminine kvaliteter at jeg begynte å elske mine.

Jeg hadde speilet meg i feil menneske.

Da jeg speilet meg i menn var det så mye jeg

ikke forsto. Da jeg speilet meg i menn forsvant

kjærligheten da jeg så mitt eget speilbilde.

Jeg elsket deres mannekropp og sinn, men kunne

ikke finne det i meg selv. Jeg begynte å tenke

at de var fasitten, at mine kurver og former var

feil. Jeg syntes til og med mitt eget kjønn var

motbydelig sammenlignet med mannens.

Jeg lot meg falle, jeg gjorde meg avhengig av

deres bekreftelser og av deres komplimenter.

Jeg trengte å høre at jeg var vakker, at jeg var

flott og at de elsket min feminine kropp,

for jeg klarte det ikke selv.

Da jeg begynte å elske en kvinne, så jeg

plutselig de samme kvalitetene i mitt eget

speilbilde. Jeg stilte plutselig spørsmål med

hvorfor ikke jeg skulle kunne elske meg selv,

når jeg elsket henne.

Jeg hadde gjort det kvinnelige til en fiende og

det mannlige til idealet, jeg hadde forkastet

alt jeg var og alt jeg kunne. Jeg så ikke det

positive ved å være kvinne, å være hunkjønn.

Jeg så bare menn, for jeg elsket menn.

Jeg trengte en kvinne. Ingen mann kunne gjort

det samme, selv ikke en transperson. Nå synes
jeg kvinner og deres kropper er det vakreste på
jord, og jeg forstår plutselig menn på en helt
annen måte, men det er en veldig viktig forskjell:

Jeg vet hvordan det er å være kvinne.

For meg kan en kvinne aldri bli et objekt.

For meg kan en kvinne aldri være den andre,

hun vil alltid være den ene.