fredag 15. oktober 2010

Mannlige intime vennskap: En kamp mot homofobien?


 
Vennskapelig intimitet mellom heteroseksuelle menn er en mangelvare i dagens Norge. En slik praksis påstås å være forbeholdt kvinner og homofile menn.

Klokken er seks om morgenen, to menn står på fergen og prøver å holde varmen. De er i slutten av 40-årene og er i kledd politiuniform. De står tett og holder rundt hverandre, mens de ser solen stige opp i horisonten. Fergen de er ombord på har nettopp lagt fra kaien i Halong Bay og er på vei til fastlandet nord i Vietnam. Det er ingen av de rundt 10 menneskene ombord på båten som ser ut til å bry seg om de to politimennene. Bortsett fra to norske backpackere, som står måpende og lurer på om de har sett riktig: «Se for deg fedrene våre stå slik og varme hverandre», hvisker den ene. «Haha. Ja, det skulle tatt seg ut!» svarer den andre, mens en kald vind slår inn over dekk og de to politimennene steller seg enda litt tettere.


Homofobi
I landet som FN gjentatte ganger har kåret til verdens beste land å bo i, skulle man tro at homofobi var utdatert og at nære og intime vennskap mellom menn var like vanlig som intime vennskap mellom kvinner. Slik er det dessverre ikke. Forskning viser at «homo» er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder og at flere menn enn kvinner går gjennom store deler, noen ganger hele livet, uten å danne nære og langvarige vennskap. Homofobi og mangelen på nære vennskap skal vise seg å henge nært sammen.

Frykten for ydmykelse
Den amerikanske sosiologen og mannsforskeren Michael S. Kimmel har hevdet at homofobi er mer enn frykten for homofile menn og frykten for å bli oppfattet som homofil. Homofobi er et uttrykk for den frykten mange menn har for at andre menn skal avsløre og blottlegge for verden at han ikke er god nok, at han rett og slett ikke er «mann nok». Frykten for å bli avslørt som umannlig er en frykt for å bli ydmyket, sier Kimmel. I tillegg gjør frykten menn skamfulle, nettopp fordi frykten i seg selv er et tegn på svakhet og dermed ikke noe man snakker høyt om.

Mannlige vennskap
Den innledende historien er ikke eldre enn 4 år gammel, den er heller ikke et uvanlig tilfelle. Vennskapelig intimitet mellom menn er i mange kulturer helt vanlig og i aller høyeste grad et uttrykk for mannlighet. Menn kan leie på gata, holde rundt hverandre, stryke hverandre på kinnet og i noen tilfeller ha sex med hveradre, uten at det stilles spørsmåltegn ved deres (hetero)seksualitet. I Norge må vi helt tilbake til 1800-tallet for å finne liknende vennskap mellom menn. Den typen vennskap sies i dag å være forbeholdt jenter og homofile menn.

Et tabulagt vennskap
I boken Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg forteller den 30 år gamle Jarle Klepp sin historie om vennskap fra da han var 17 år gammel. Han spør seg hva som skjer når man får en venn? Er det egentlig det samme som når man forelsker seg, bare at man velger vennskap som relasjon heller enn forelskelsen? Da Jarle treffer Yngve er det nettopp dette som skjer. Jarle kjenner en fysisk tiltrekning til Yngve, han synes Yngve er vakker. Men Jarle er samtidig forelsket i kjæresten Katrine. Jarle blir dratt mellom to stoler, den heteroseksuelle og den homoseksuelle. For det finnes ingen begreper for at en heteroseksuell mann kan føle så sterk tiltrekning til en annen mann.

Et vennskap av den typen som er i ferd med å skapes mellom Yngve og Jarle blir problematisk i vår moderne vestlige kultur, fordi den setter spørsmålstegn ved skille mellom hetero- og homoseksualiteten. For Jarle blir det et valg mellom å definere seg som homofil eller legge vekk den vennskapelige forelskelsen til Yngve. I fare for å miste sin status som heteroseksuell, velger Yngve det siste.


Forbeholdt homofile menn
Den vennskapelige forelskelsen Jarle får for Yngve kommer i konflikt med de definisjonene Jarle har av hva som er «homo» og hva som ikke er det. Å stå tett inntil hverandre med armene godt plassert rundt kameratens midje, er i Jarles kontekst å regne som veldig homofilt. For politimennene i Vietnam er konteksten en helt annen. Homofili er ikke noe de assosierer med sine nære og intime vennskap. Det kan se ut til at i kjønnsdelte samfunn, der homofili er sterkt tabubelagt, er grensene for hva to menn kan foreta seg i et vennskap ikke like strenge. I et samfunn med stor åpenhet rundt homofili, er den mannlige heteroseksualiteten i større grad «truet» av feminine og umannlige faktorer og krever derfor strengere rammer. Nære og intime vennskap mellom menn er dessuten, i følge den amerikanske sosiologen og homoforskeren Peter Nardi, blitt en viktig del av homofile menns personlige og politiske identitet.

Mannsidealet
Det kan med første øyekast virke som at kampen for de homofiles rettigheter er med på å skape større avstand mellom heteroseksuelle menn. At åpenhet rundt homofili har ødelagt det intime og nære vennskapet menn en gang hadde her til lands. Denne påstanden blir likevel for snever. Som Michael S. Kimmel hevder er homofobi mer enn bare frykten for homofili. Problemet er ikke at homofile er mer synlige, problemet er mannsidealet som hele tiden gjør at menn må undertrykke en hver form for femininitet.

Kampen mot homofobi
 
Venneskapet mellom Jarle og Yngve viser hvor strenge grenser heteroseksuelle menn må bevege seg innenfor i den vestlige kulturen. Det er ikke dermed sagt at pakistanske menn som har vennskapelig sex med hverandre er løsningen for menn i Norge, eller at den typen vennskap som Jarle har til Yngve nødvendigvis godtas bedre i Pakistan. Det jeg vil fram til er at fortellinger som den om Jarle er viktige for å vise at det finnes andre måter å gjøre mannlige vennskap på. Selv om Jarle lot homofobien og redselen styre, er budskapet i fortellingen likevel viktig: Nære og intime vennskap mellom heteroseksuelle menn finnes, men de gjemmes vekk i tåke av frykt og homofobi. Kampen mot homofobi er med andre ord ikke bare en kamp for de homofile, men også en kamp for de intime vennskapene mellom heteroseksuelle menn. Slik at mannlige vennskap kan være akkurat det de er: En relasjon mellom to menn som inkluderer nærhet, vennskap, intimitet, fysisk kontakt og et kjærlig blikk – uten å sette spørsmålstegn bak.

lørdag 25. september 2010

En homofobisk lærebok?

I læreboka på tyskkurset er det et kapittel om tabu. I teksten står det om de vanligste tabuene, deriblant at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og menn ikke kan være forelsket i menn.

At homofili er et tabu mange steder er jeg helt enig i. Det var likevel noe med denne måten å skrive om tabuer på som fikk meg til å reagere. Å fremstille noe som et tabu kan fremstilles både positivt og negativt. Når man for eksempel sier at det å kalle en svart mann "neger" er et tabu, fremmer man anti-rasistiske holdninger. Hadde man i stedet sagt at det er tabu å mene at hvite er mer intelligente enn svarte, hadde man fremmet rasisitske holdninger.

På samme måten kunne man for eksempel si at det er tabu å kalle noen "homo" eller at det er tabu at kvinner er forelsket i kvinner og at menn er forelsket i menn fremmer anti-homofobiske holdninger. Å si at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og at menn ikke kan være forelsket i menn er derimot med på å fremme homofobiske holdninger om seksualitet og kjærlighet.

Det overrasket meg at boken kunne være så provoserende. En ting er at alle eksempler og bilder er uten unntak heterofile, men at homofili ble fremstilt som noe avvikende og unormalt hadde jeg ikke ventet. Ikke var boken spesielt gammel heller. Da jeg tok det opp med læreren min, svarte hun at dette var ironisk ment. Hun syntes ikke teksten var problematisk i det hele tatt. Hverdagshomofobi er med andre ord ikke et uvanlig fenomen selv i Berlin, byen med kanskje Europas lengste homohistorie.

mandag 20. september 2010

BE CONSIDERATE, BE RESPECTFUL, ENJOY YOURSELF!


16. - 19. september inviterte LaD.I.Y. Fest Berlin til fire fullstappede dager med foredrag, filmer, økologisk mat, workshops, konserter og fester. I tillegg til kule lokaler, god stemning og bra folk.

Den første dagen jeg jobbet frivillig på festivalen sto jeg ved infobordet og delte ut flyers med regler for hvordan man skal oppføre seg når man er på Ladyfest i Berlin. De som ikke kjente dem fra før av stoppet opp og leste de nøye. Alle fem punktene. Så nikket de anerkjennende, puttet lappen i lomma og gikk inn. Budskapet var forstått, her er det ikke rom for hverdagssexisme.

Den første Ladyfesten
Ladyfest har røtter tilbake til Riot Grrrl-bevegelsen i US på tidlig 90-tallet. Etter hvert som ordet "girl" ble mer og mer vanlig i mote- og musikkindustrien tok feminister på slutten av 90-tallet i bruk ordet "lady" og skapte en mer passende og uavhengig identitet som viste at feminister kan være både kule, opponerende, sexy og ekle på samme tid.

Den første Ladyfesten ble arrangert i Olympia, august 2000 med over 2000 oppmøtte. Sarah Dougher, Sleather-Kinney, Cat Power, Neko Case og Teresa Carmody var blant initiativtakerne. Sammen ønsket de å skape en non-profit, musikk- og kunstfestival for og av kvinner. Formålet var å fremme kvinnelige artister, band, musikalske grupper, performance-artister, forfattere, kunstnere, osv. gjennom konserter, workshops og frivillig arbeid. Samtidig ønsket Ladyfest å skape et frirom der kvinner kunne utfolde seg fritt fra sexisme og stereotype kjønnsroller.

Globalt fenomen
Etter den første Ladyfesten i USA spredte konseptet seg raskt til andre deler av USA, Europa og New Zealand. Ladyfest i Berlin regnes som en av de største Ladyfestene og har hatt årlige arrangementer siden 2003. Non-profit og "Do It Yourself" - prisippet (D.I.Y.) er felles for alle festivalene, mens tidspunkt, lengde og innhold varierer fra sted til sted. I Oslo er for eksempel Ladyfest en del av 8. mars-feiringen og varer en hel uke.

LaD.I.Y. Fest Berlin
LaD.I.Y. Fest Berlin har et hovedteam på ca. 15 kvinner, lesber og transer, i tillegg har alle poster på programmet egne arbeidsgrupper (filmgruppa, workshopgruppa, osv). En viktig del av D.I.Y. - prinsippet er "helping hand" og "gi så mye du vil"-donasjon. På den måten kan alle delta uansett hvilken økonomisk tilstand de er i og for nye folk er frivillig arbeidet en veldig bra måte å komme inn i miljøet på.

Årets program
Festivalens program var i år fordelt på ulike alternative steder, men det meste var sentrert rundt Schwartzer Kanal (Queer-vognfellesskap), About Blank (konsert/utested), Raumerweiterunghalle (Utleievogn) og SO36 (konserthall). Alle dagene var det konsert eller fest for alle kjønn, bortsett fra lørdagen, da var det kun WomenLesbianTrans-party på About Blank.

På dagtid kunne man delta på workshoper om forholds anarki, hardcore og maskulinitet, sambatrommer, sykkelverksted, sexisme i soverommet, massasje og livets tre. I Raumerweiterunghalle ble det vist kortfilmer og musikkvideoer og rundt 12 og 19 ble det servert økologisk vegansk mat. På lørdagen kunne man også delta på motdemonstrasjonen til en "abbort tar liv"-demonstrasjon.

De fem hovedreglene
I tillegg til blogginnleggets tittel er det fem hovedregler du bør vite om dersom du ønsker å delta på festivalen. Noen kaller de anti-sexistiske regler, andre kaller de vanlig folkeskikk:

1. Don’t harass anyone - regardless of gender/colour/(sexual) identity – neither verbally, nor by touching or staring at them without explicit permission. Respect other people’s boundaries! No means no!
2. Women/girls/trans people are no sex objects (neither are men). Don’t treat them as such!
3. Please be respectful when taking photos. Not everyone wants their private life to end up on the internet.
4. Concerning the concerts: Shorter people often can’t see the stage if tall people stand in front of them. If you can see everything standing a little further back, please do so. Concerning pogo pits: Don’t hurt other people, even if they are shorter and weaker than you. If you can’t control your body, stay out of the mosh pit.
5. Please keep these guidelines in mind even after walking out of the door. They are always useful.

lørdag 14. august 2010

Jeg kan være hamburger!

Noen sier at feministene har gått for langt, da har de ikke tatt seg en tur på byen!

Jeg og en venninne går hjem fra byen. Hun triller sykkel, jeg går et par meter ved siden av. Vi prater om vind og vær da vi hører noen si: "Jeg kan være hamburger!" En mann i 30-årene, tydelig berusa, har kommet opp på siden av oss. "Unnskyld, hamburger?" spør jeg. "Ja, brød, hamburger, brød. Jeg kan være hamburger." Stadig litt forvirra, mens det sakte begynner å gå opp for meg svarer jeg: "Hva faen er det du snakker om? Jeg tåler for det første ikke hvete og for det andre er jeg vegeterianer." "Vegeterianer?" "Ja, jeg spiser ikke kjøtt." "Men du vil ha meg som hamburger mellom to brød?" Når han sier brød peker han på oss etter tur. "Ehh. NEI! Overhodet IKKE!" svarer jeg rasende da jeg innser hva han egentlig har spurt om. Vi snur oss vekk fra han og setter opp farten. Ropende etter oss hører vi: "Sikker på dere ikke vil ha litt hamburger??"

Fy faen. Jeg ble fysisk og psykisk uvell. Ikke siden barneskolen har noen kalt fitta mi brød. Det verste er at han ikke siktet direkte til fitta mi heller. For han var vi to store og varme brød, to store og våte fitter. Så selv om vi gikk side om side, med god avstand oss i mellom. Uten å leie hender, holde rundt hverandre eller være seksuelle på noen som helst måte. For han var det nok at vi så ut til å ha en fitte mellom beina. Nok for han til å tenke at vi helt sikkert var hypp på han, for han var jo ståpikk i egen person.

Jeg sier det igjen: Fy faen. Noen må stoppe opp og fortelle slike personer at det ikke er greit å henvende seg til andre mennesker på den måten, ikke bare løpe unna. Det har nå blitt mitt nye prosjekt!

Bilde: Brød, hamburger, brød.

torsdag 12. august 2010

"Med tisletten i tasken - går intet i vasken!"

Lei av å stå i evig lang kø på jentetoalettet? Forbannet deg over at du ikke kan tisse stående? Ikke fortvil, nå er løsningen her! 

Du er på festival, klokken nærmer seg midnatt og stemningen i campen er på topp. Du sitter godt fordypet i en utrolig engasjerende samtale, da festblæra melder sin avskjed. En stund prøver du å overbevise deg om at det snart vil gå over. Du engasjerer alle muskler i området, kniper i hele bekkenmusklaturen, beina i kors som en knute på urinrøret, mens du biter i leppa for å skifte fokus. Den sprengende blæra gir seg likevel ikke. Samtalen stopper opp, du må reise deg og finne en do. Med samlede bein løper du avgårde til nærmeste do. Krise! Det er minst fem meter med kø. Etter noe som virker som et år med vrikking og hopping i køen er det endelig din tur. Du løsner buksa og drar ned trusa samtidig som du låser døren. Du tar en rask kikk etter dopapir, men hva er det du ser? Ikke bare er det tomt for dopapir, men dassen er faen meg overfylt!

Plasttuten
"Tislet", "kvinnepenis", "likestillingsrøret", kjært barn har mange navn. Første gang jeg hørte om fenomenet var på Roskilde for litt over 4 år siden. Der var det en gjeng jenter som ved å spikke til enden på 1,5 liters brusflaske, kunne styre unna alle dokøer og ufrivillig blotting. Jeg fikk til min store skuffelse aldri sett hverken produksjonen, verket eller bruken, men bildet av hvordan det ville sett ut brant seg likevel fast i hjernen. En liten trekantet plastsak med tut i enden, godt plassert mellom beina og vips kunne disse jentene stå og tisse. Jeg har alltid vært misunnelig både på jenter og gutter som er så heldige å blitt utstyrt slik at de ikke trenger å sette seg ned, men kan stå og tisse side om side. Derfor ble jeg mildt sagt henrykt over hvilke muligheter Roskilde-plasttuten kunne gi meg og nå har jeg endelig prøvd den.

Opprinnelsen
Den opprinnelige tisletten ble utarbeidet av danske Mette Falkenbrink. Med slagordet "Med tisletten i tasken - går intet i vasken!" introdusert Falkenbrink i 2006 det praktiske verktøyet til bruk for alt fra festivaldeltagere til eldre med vanskeligheter for å sette seg på huk. I motsetning til plasttuten fra Roskilde er Falkenbrinks tislet-pakke kun til engangsbruk. Den består av en sylinderformet papptube (tisletten), et tørkepapir og en våtserviett pakket inn i en miljøvennlig plastpose til bruk både før og etter. Den koster 7 danske kroner og fås kjøpt på apoteket i Danmark, eller på www.tislet.dk.

Bruken
På tislettens hjemmeside står det listet opp en rekke ulike bruksområder: Festivaler, camping plasser, når du står fast i bilkøen, på golfbanen, andre sportsplasser og på løpe- eller sykkeltur. I tillegg kan den være veldig praktisk i brannvesenet, militæret og politiet, seilere og lystfiskere, speider, på charterturer i bus, på veldig ekle offentlige toalette, for hofte- og ryggpasienter, og alle andre tenkelige steder der køen er lang, og tiden trang.

Er det ikke stor fare for å søle? Svaret er nei. Tisletten plasseres foran urinrøret og holdes det stødig skal det hverken søle eller blottlegge hverken rumpa eller fitta. Undertegnede kan i hvert fall bekrefte at Roskilde-plasttuten ikke lekker det minste, hverken med eller uten klær.

Løsningen
Du er på festival, klokken nærmer seg midnatt og stemningen i campen er på topp. Du sitter godt fordypet i en utrolig engasjerende samtale, da festblæra melder sin avskjed. En stund prøver du å overbevise deg selv om at det snart vil gå over. Da det ikke gjør det finner du frem vesken din, plukker opp en liten miljøvennlig plastpose og trasker rolig bort til gjerdet. Du åpner posen, tar ut tisletten og lirker den inn i den åpne buksesmekken. Holder den stødig foran urinrøret og letter på trykket. Da du er ferdig tørker du deg med tørkepapiret, putter tisletten og papiret ned i posen og tørker hendene med våtservietten. Til slutt kaster du posen og våtservietten i nærmeste søppelkasse.

Bilde: Min selvlagde tislet

torsdag 20. mai 2010

Kvinneskets feministmusikk 1: Anti-Flag
















Feminism is for Everybody! av Anti-Flag:

"Man hating, job stealing, god defying lesbians"
There is no truth to your fucking ignorance
So fuck the kings men
We're all the peoples feminists
We won't put your patriarchal systems back together again

This is what a feminist looks like
This is what a feminist sounds like

So you sit back counting all your pain staking loses
You grovel, your as backwards as the thoughts in your head..

This is what a feminist looks like
This is what a feminist sounds like

Refuse to be a victim of this gender warfare
Don't even get us started on assholes
Who still think it's ok to call
Inanimate objects gay
And are quick to call you a fag...
Homophobes FUCK OFF!!!!!

Bilde: Coveret på veldedighetsalbumet Protect: A Benefit for the National Association to Protect Children

Hjernevasken fortsetter.

Alle "biologene" har vist seg å være psykologer. Programbeskrivelsen om at Eia setter biologien likeverdig opp mot samfunnsvitenskapen er feil. At samfunnsforskernes intervjuer er kryssklipt fra helvete er heller ingen overdrivelse. Men ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe.

I dag inviterte nemlig Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning til studentfagkveld med pizza og hjernevask-diskusjon. Leder for STK Jorunn Økland og Mannsforsker Øystein G. Holter, fortalte litt om deres erfaringer og ville høre hvordan vi studentene hadde opplevd debatten. I tillegg hadde Senteret invitert tre biologistudenter. Med andre ord en veldig spennende kombinasjon av mennesker, og ikke minst et nærmest historisk øyeblikk.

Det kom kort fortalt mye fint ut av dette møte, men noe av det fineste med diskusjonen var fokuset på hvilke positive sider vi kunne trekke ut fra debatten, og ikke minst hvordan vi; biologer og kjønnsforskere, kan lære av hverandre og gjøre oss bedre forstått for hverandre. Vi snakket om etiske perspektiver på hva som bør og ikke bør forskes på og bruken av de resultatene man finner, som for eksempel raseforskning. Vi snakket om Epi Gen (teori om at gener kan endres/påvirkes av ytre omstendigheter) og at på grunn av Hjernevask vet til og med Kari Nordmann hva Epi Gen er og at de fleste nå også har hørt om STK.

Jeg tror noe av det som gjorde møtet så fruktbart var at begge parter var oppriktig nysgjerrige på å høre den andre partens tanker og refleksjoner rundt debatten. Vi var dessuten enige om at Eias program hadde hatt en klar agenda mot samfunnsvitenskapen og at det tydelig fremgikk at mannen ikke hadde snøring på hva han drev med. Likevel kunne vi nesten med sikkerhet si at møte vi satt i neppe ville ha skjedd dersom Hjernevask ikke hadde blitt vist.

Senteret fortalte også at de ønsket større tverrfaglighet mellom fakultetene. Et ønske som riktig nok var ytret før Hjernevask, men som har blitt dessto viktigere i etterkant. Inspirert av Senteret for Tverrfaglige Kjønnsstudier i Berlin, der alle fakultetene må gi bort en halv stilling til kjønn, ønsker STK å innføre et lignende tiltak på Universitetet. Dette er en veldig spennende utvikling som jeg tror vil bidra til å åpne opp for flere interessante og viktige diskusjoner og perspektiver i kjønnsforskningen.

Bilde: Gillespinault