Siv Hitler: Blitz
Siv Hitler: Karlstadgata
Siv Hitler: Sofienbergparken
Tittelen på innlegget viser til en plakat fra 8. mars 2009,
plakaten ble holdt av 3-4 unge og kjekke FRP - gutter.
tirsdag 10. november 2009
torsdag 29. oktober 2009
Jeg er kjæresten din nå!
Tegneserier har jeg egentlig brydd meg fint lite om, men da jeg snublet over Nina Hemmingssons "Jeg er kjæresten din nå" åpnet det seg en ny verden. Dette er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Ikke bare er den herlig sarkastisk og vulgær, men den har også et underliggende feministisk budskap. På bokomslaget står det: "I Jeg er kjæresten din nå beskrives alt fra ensomhet og lengselen etter den store kjærligheten, til fulle jenter på kroa som kun er ute etter en mann for kvelden. Her gis det stort spillerom til jenter som heller vil kline enn å reise på skiferie. Samtidig som tonen er avvæpnende, arrogant og på grensen til kynisk, ligger det også en betydelig mengde sårbarhet bak."
Tegningene er usminket, på grensen til stygge. Karakterene er usjarmerende og hovedpersonene har tomme øyne og et fraværende blikk. De ligner nærmest levende gjenferd. Likevel er det mye humor i det som sies, humor med mening.
Tre eksempler på sosialt uakseptable svar på spørsmålet: "Liker du å danse?"
I. Ja, jeg vedder tykktarmen på at jeg danser bedre enn den hurpa du hadde til kjæreste. Nå, skal vi danse?
II. Danse? Nei, ikke noe videre. Men hvis du gir meg en kniv kan jeg hugge meg i pulsåren i takt med musikken.
III. Jo da, men spesialiteten min er oralsex. Skål!
lørdag 24. oktober 2009
fredag 23. oktober 2009
Yes, we have a "happy meal", it´s when you leave the kids home!
Jeg har nettopp skrevet en oppgave om moderskap og faderskap i Norge de siste tiårene. Veldig interessant egentlig, samtidig som jeg syntes forskningen og artikkelene på pensum var snevre. Det resulterte i at jeg baserte mesteparten av diskusjonen på ting utenfor pensum. Som blant annet Foreningen for frivillig barnløse: Best uten barn, som jeg nå vurderer å bli medlem av. Foreningen skriver på hjemmesiden sin at de har som mål og hensikt å bidra til å skape et felleskap for de som er selvvalgt barnløse, støtte de som ikke ønsker barn for å bli akseptert for sitt valg og jobbe for mer åpenhet i samfunnet om selvvalgt barnløshet. Det interessante ved foreningen er kanskje hvorfor den oppstår i et samfunn der menn og kvinner tilsynelatende er mer opptatt av karriere enn å få barn.
Antall barn og alder for når man velger å få sin førstefødte unge har de siste tiårene endret seg ganske mye. Antallet barn har gått fra 2,73 i 1970 til 1,6 på midten av 80-tallet og hatt en liten økning til 1,78 i 2001. Når det gjelder alder for førstefødte var gjennomsnittet på 22,7 år i 1970 og hadde i 2001 økt til 27,5 år. Vi får med andre ord senere og færre barn nå etter at den store feministiske 70-tallsbølgen og prevensjonsteknologien kom på banen. Kvinnene har kommet seg ut i arbeidslivet. Mange familier har gått fra å være en typisk husmorfamilie, med mor foran kjøkkenbenken, til å bli en toinntektsfamilie der foreldrene i større grad deler på både husarbeid, omsorg og forsørgerrollen. Dette er kjent stoff og ikke akkurat sjokkerende nytt, men det som er spennende er spørsmålene rundt barns verdi i det moderne samfunn.
I dagens Norge har den symbolske verdien økt, mens den fysiske verdien har sunket. Forskere hevder at barn ikke lenger har like stor verdi som arbeidende og omsorgsgivende deltagere i familien. Det som før var hjelp i familien har i dag blitt barnearbeid og sviktende forelderskap. Barn skal få være barn, de skal leke og stimuleres emosjonelt. De skal ikke gjøre samme arbeid som voksne eller ta del i de voksenes bekymringer og "harde hverdag". Barns verdi blir dermed redusert til et symbolsk nivå. Det er sagt at det å få barn er den største skaden et ekteskap kan påføres, men ingen skam er større enn det å ikke kunne få barn. Du kan ha så god utdanning og så mye penger du bare vil, men uten barn kan du rett og slett ikke regnes som et fullkomment menneske.
De såkalte trofébarna er som et skrekkeksempel på hvilken symbolsk verdi barn kan ha. Barnas prestasjoner, utfoldelse, dyktighet, er det som utgjør i hvilken grad man har lykkes som gode foreldre eller ikke. Barna blir foreldrenes prosjekt og blir nærmest familiens ansikt utad. Foreldre som har utdanning og karriere bekrefter sin posisjon og foreldre med lav status kan heve seg flere hakk gjennom barna. Ikke alle voksne tenker om barn på denne måten og godt er det. Likevel synes jeg det er ganske viktig å spørre seg: Hvorfor velger folk å få barn? Er det mange som får barn selv om de egentlig ikke ønsker det? Foreningen Best uten barn er ikke ment som en motstand mot de som ønsker å få barn, det er heller ikke dette blogginnlegget. Saken er den at i et samfunn der barns symbolske verdi øker, øker også fordommer og uforstående holdninger til det å frivillig ikke få barn. Etableringen av Best uten barn er nettopp et eksempel på det. Et liv uten barn inneholder, i følge hjemmesiden deres, mindre bekymringer, bedre økonomi og man er dessuten minst like tilfreds med livet som mødre og fedre er.
fredag 21. august 2009
"Kan jeg få bli med?"
Hva er det med to jenter som kysser som gjør at folk føler de kan si og mene akkurat det de vil og hva verre er at terskelen for å yttre disse tankene er fantastisk lav? Skjer dette ofte, om noen gang, med en gutt og en jente? Eller med to gutter? Det skjer nok, men noe sier meg at det forekommer en god del oftere med to jenter. Det skal faktisk ikke mer enn 10 minutter hygge (og da mener jeg kyss og kos, ingen råklining eller tafsing) utenfor Sentrum Scene, før man må telle på to hender antall drøye bemerkninger av forbipasserende. Eller to minutters tungekyss på en bar før noen spør om de kan få være med. Det er som om folk totalt mister alt de eier av hemninger og fornuft når de ser to jenter ha et romantisk øyeblikk (noe jeg er veldig usikker på om folk forstår i det hele tatt). Er det virkelig så utenkelig at to jenter faktisk har et romantisk øyeblikk, som ikke på noen som helst måte ønskes å kommenteres eller ødelegges? Hva er det som gjør at folk fullstendig fortrenger den respekten de ellers har for heterofile par, når de ser et lesbisk par?
I følge Museum de l´erotica i Barcelona har avbildning av to jenter som har sex eksistert siden 14/1500-tallet, men at de ble tatt av menn for menn. Kvinner var ikke egentlige mennesker, men et redskap for mannens nytelse og begjær. På 1800-tallet da kyskhetsbeltet hadde sin storhetstid ble disse brukt for å straffe menn som ble tatt i å få ereksjon eller runke offentlig. Det fantes kyskhetsbelte både kvinner og menn, der begge hadde den funksjon at de hindret mannen i å penetrere kvinnen. Kvinnene hadde med andre ord ingen egen seksualitet, for de var jo ikke ordentlige mennesker. Slike holdninger til kvinners seksualitet ser vi også igjen i seksualopplysningsbølgen som kom på 1920/30-tallet, der seksualitet ble sett på som selve drivkraften i mennesket. Dette førte til en hel del regler om hva som var sunn og god sex: Penis og vagina, penetrering. Kvinner som levde sammen, lesbiske og/eller kvinnesakskjempere ble stemplet som aseksuelle og usunne. Tanken om at kvinner kunne ha en egen seksualitet uten penis var helt utenkelig og ikke-eksisterende.
I en artikkel på pensum i homoforskning leste jeg om en teori på hvorfor «homo» har blitt et alt for mye brukt ord og hvordan det knyttes oftere til menn enn kvinner. Forfatteren mente det hadde sammenheng med menns seksualitet og hvordan den historisk har blitt fremstilt. En mann med penis gjør en kvinne seksuell og gir dermed halvparten av sin brennende seksualitet til kvinnen, en sunn balanse. Når to menn derimot har sex blir det rett og slett for mye og dermed usunt. For kvinner gjelder det motsatte, uten penis blir det ingen seksuell spenning overhodet og dermed også usunt. Forfatteren mente videre at det eneste skjellsordet for kvinner som kunne sammenligne seg med bruken av «homo» var «hore». En hore er en kvinne som har en manns seksuelle lyster og kan ikke balanseres med noen mann, det blir på samme måten som med to gutter for mye.
Tilbake til baren og mannen som ville være med, er det i følge denne artikkelen mangel på eller tilstedeværelsen av penis, som gjør at en mann kan føle seg helt fri til å komme bort til to jenter som kliner og spørre om han kan få være med. Jeg tror nok ikke disse mennene bevisst tenker på at det er det de gjør, men at noe av forklaringen på hvorfor så mange ikke viser den samme respekten for lesbiske par som med heterofile kan kanskje ligge her. Hvor ofte har man ikke hørt fraser som: «Du kan ikke kalle sex mellom to jenter for ordentlig sex, det er jo ingen penis der!», «Du har bare ikke smakt ordentlig kuk», osv. På midten av 1900-tallet florerte det til og med vitenskapelig dokumenterte teorier om at lesbiske var biologisk mer mannlige og at de hadde klitoriser på størrelse med mindre peniser. Dette var den eneste forklaringen som kunne forklare at kvinner hadde sex med kvinner. Jeg vil da bare presisere at jeg kan garantere for at kvinner er minst like seksuelle som enkelte menn. Vi har riktig nok innovertiss, men tro meg vi kan kjenne kjønnet vårt vi også.
tirsdag 5. mai 2009
Fritt Ord
Fritt Ord deler i disse minutter ut en pris som skal hedre ytringsfriheten. Det er mye å si om at en person som Nina Karin Monsen får en slik pris, det viste motmarkeringen foran brua til operaen i dag. Det er likevel ikke det jeg skal skrive om her. For ikke bare prisgir og hedrer Fritt Ord en person som diskriminerer og sprer hets i offentlig rom, de nekter også at andre som ønsker å bruke ytringsfriheten, til å si sin mening om prisen. LLH hadde i utgangspunktet planlagt en motmarkering på toppen av operataket. På den samme offentlige plassen som Ekteskapsloven ble feiret, men operaen nektet blankt. Hvorfor? Fordi Fritt Ord ikke ønsket det!
Det var som om Monsens ord om at homofile er tomme i blikket og fulle av hat, sto som skrevet i panna på Fritt Ord selv. På hver av bruene fra Oslo S til operaen sto det fult av politi og voktet inngangene. Offentlig plass var plutselig blitt privat. Fritt Ords prisutdeling, som skal hedre ytringsfriheten; det frie ord i offentlig rom, var nå blitt et lukket og privat arrangement.
På toppen av det hele var det ikke hvem som helst som nektet adgang til dette private arrangementet, nei da, det var kun de som så tilsynelatende homofile ut. Turister, de som så tilsynelatende heterofile ut og de som hadde billetter til arrangementet fikk gå i gjennom. Vi som derimot ikke hadde høyhelte sko eller dress ble stoppet og nektet adgang. Ikke bare nektet Fritt Ord LLH og ha en markering mot prisutdelingen på operataket, de nektet også homofile å ferdes i nærheten av operaen generelt.
Fritt Ord gir med andre ord i dette øyeblikk ut en pris til den delen av ytringsfriheten som fremmer hets og diskriminering mot homofile, samtidig som de nekter homofile adgang til offentlig plass. Noen vil sikkert komme med innvendinger og si at det bare ville blitt bråk og store opptøyer dersom de homofile hadde fått slippe til. Da kan jeg hilse og si at noen venner av meg likevel klarte å komme seg inn, ved å utgi seg for å være turister og heterofile. De lagde ikke noe bråk. De satt der fredelig, på offentlig plass og viftet med et banner.
Jeg har aldri følt meg mer diskriminert og krenket på bakgrunn av min legning som i dag. Jeg har aldri følt meg så diskriminert og krenket som Fritt Ord fikk meg til å føle i dag. Det er ganske skremmende.
Det var som om Monsens ord om at homofile er tomme i blikket og fulle av hat, sto som skrevet i panna på Fritt Ord selv. På hver av bruene fra Oslo S til operaen sto det fult av politi og voktet inngangene. Offentlig plass var plutselig blitt privat. Fritt Ords prisutdeling, som skal hedre ytringsfriheten; det frie ord i offentlig rom, var nå blitt et lukket og privat arrangement.
På toppen av det hele var det ikke hvem som helst som nektet adgang til dette private arrangementet, nei da, det var kun de som så tilsynelatende homofile ut. Turister, de som så tilsynelatende heterofile ut og de som hadde billetter til arrangementet fikk gå i gjennom. Vi som derimot ikke hadde høyhelte sko eller dress ble stoppet og nektet adgang. Ikke bare nektet Fritt Ord LLH og ha en markering mot prisutdelingen på operataket, de nektet også homofile å ferdes i nærheten av operaen generelt.
Fritt Ord gir med andre ord i dette øyeblikk ut en pris til den delen av ytringsfriheten som fremmer hets og diskriminering mot homofile, samtidig som de nekter homofile adgang til offentlig plass. Noen vil sikkert komme med innvendinger og si at det bare ville blitt bråk og store opptøyer dersom de homofile hadde fått slippe til. Da kan jeg hilse og si at noen venner av meg likevel klarte å komme seg inn, ved å utgi seg for å være turister og heterofile. De lagde ikke noe bråk. De satt der fredelig, på offentlig plass og viftet med et banner.
Jeg har aldri følt meg mer diskriminert og krenket på bakgrunn av min legning som i dag. Jeg har aldri følt meg så diskriminert og krenket som Fritt Ord fikk meg til å føle i dag. Det er ganske skremmende.
torsdag 26. mars 2009
BH, høyheltesko og g-streng
En kveld lånte jeg støvlettene til Anette. Jeg går aldri i høyhelte sko, jeg synes det er helt håpløst og forferdelig vondt. Det som slo meg denne gangen var at dette skotøyet som så mange jenter går i er utrolig hemmende på mange måter. For det første er det jo en balansekunst å gå på heler, det gjør at man hele tiden er i stadig kamp for å holde balansen og ikke gå på tryne. Dette i seg selv er jo en helt sykt ting, tenk å gå en hel dag rundt og være redd for å tryne. Det må jo skape ufattelig mye spenninger og unødvendig angst. Personlig var jeg helt ødelagt etter til sammen en time. Det kan muligens sammelignes med å gå på glattis og i snø en hel dag, dritslitsomt!
En annen ting som slo meg var at det å gå i høye heler vil jo si at man må gå rundt på tærne hele dagen. Jeg har gått et års tid i psykomotoriskterapi (fysoterapi blandet med psykologi), der har jeg lært meg å gå på hele foten for å gi riktig balanse til resten av kroppen, finne en stødig grunnstøtte og dermed få bedre kontakt mellom over- og underkropp. På den måten får man ikke bare en bedre rygg, man får også bedre kontakt med pusten og som videre gir deg en mer avslappet og rolig holdning. Alt dette til sammen øker selvkontroll, spenningsnivå, stress, angst og dermed også selvfølelse. Ved da å gå rundt i høye heler, kan man umulig få den kontakten med sin egen kropp. Man blir tvunget til å hele tide være på tuppa og jeg undrer meg om det igjen fører til at kvinner ubevisst blir mer stressa og har et høyere spenningsnivå enn menn. Dette er selvfølgelig bare en hypotese som jeg ikke aner svaret på, men det er en interessant tanke.
Det har også slått meg at BH også kan være med på noe lignende. Pusten har nemlig blitt det viktige i mitt liv. Pusten er veldig sterkt knyttet til stress og angst, ved å puste dypt, avspent og rolig kan man overvinne nervøsitet, stress og angst. Man får fokuset på nuet i stedet for fremtid og fortid. En BH er festet over og rundt brystet og mye av mulighetene for fri pust ligger nettopp der. Har man en for stram BH vil man med andre ord stenge for mye av pustens frihet. Jeg skjønner at BH er nødvendig for mange, spesielt de med store pupper. Likevel, tenker jeg at BHer også kan være på samme måte som høyheltesko.
En siste ting som også dukker opp i tankerekken på hemmende plagg er g-streng. Ikke noe annet plagg er mer unødvendig enn en g-streng. For det første dekker den ingen ting som helst, den er rett og slett forferdelig på vinterstid, og er man redd for å få appelsinhud er g-streng første bud ut. Dette gjelder også når det kommer til litt mer alvorlige ting som soppinfeksjoner i underlivet: Ikke bruk g-streng! G-strenger puster ikke, de varmer ikke og sist, men ikke minst så er de ubehagelige å ha på seg!
Man kan jo spørre seg hva grunnen er til at menn bestemmer kvinners mote er. For å opprettholde at det svakere kjønn er svakere? Ser man på den mannlige moten finnes det så og si ingen hemmende klesplagg, i hvert fall ikke som kan komme på høyde med de tre overnevnte. Jeg synes det er snodig, denne moten. Stramme bukser er vel det eneste som kan være hemmende for begge kjønn. Kvinner har i tillegg smykker, øreringer og armbånd. Dette er noe jeg aldri har klart å gå med. Synes det bare er irriterende og til stadighet i veien. I tillegg til å ikke gå i høyhelte sko har jeg nå også takket nei til BH og det føles helt forferdelig de gangene jeg føler nødvendigheten av å bruke det igjen. Det blir som et lite korsett, umulig å puste!
En annen ting som slo meg var at det å gå i høye heler vil jo si at man må gå rundt på tærne hele dagen. Jeg har gått et års tid i psykomotoriskterapi (fysoterapi blandet med psykologi), der har jeg lært meg å gå på hele foten for å gi riktig balanse til resten av kroppen, finne en stødig grunnstøtte og dermed få bedre kontakt mellom over- og underkropp. På den måten får man ikke bare en bedre rygg, man får også bedre kontakt med pusten og som videre gir deg en mer avslappet og rolig holdning. Alt dette til sammen øker selvkontroll, spenningsnivå, stress, angst og dermed også selvfølelse. Ved da å gå rundt i høye heler, kan man umulig få den kontakten med sin egen kropp. Man blir tvunget til å hele tide være på tuppa og jeg undrer meg om det igjen fører til at kvinner ubevisst blir mer stressa og har et høyere spenningsnivå enn menn. Dette er selvfølgelig bare en hypotese som jeg ikke aner svaret på, men det er en interessant tanke.
Det har også slått meg at BH også kan være med på noe lignende. Pusten har nemlig blitt det viktige i mitt liv. Pusten er veldig sterkt knyttet til stress og angst, ved å puste dypt, avspent og rolig kan man overvinne nervøsitet, stress og angst. Man får fokuset på nuet i stedet for fremtid og fortid. En BH er festet over og rundt brystet og mye av mulighetene for fri pust ligger nettopp der. Har man en for stram BH vil man med andre ord stenge for mye av pustens frihet. Jeg skjønner at BH er nødvendig for mange, spesielt de med store pupper. Likevel, tenker jeg at BHer også kan være på samme måte som høyheltesko.
En siste ting som også dukker opp i tankerekken på hemmende plagg er g-streng. Ikke noe annet plagg er mer unødvendig enn en g-streng. For det første dekker den ingen ting som helst, den er rett og slett forferdelig på vinterstid, og er man redd for å få appelsinhud er g-streng første bud ut. Dette gjelder også når det kommer til litt mer alvorlige ting som soppinfeksjoner i underlivet: Ikke bruk g-streng! G-strenger puster ikke, de varmer ikke og sist, men ikke minst så er de ubehagelige å ha på seg!
Man kan jo spørre seg hva grunnen er til at menn bestemmer kvinners mote er. For å opprettholde at det svakere kjønn er svakere? Ser man på den mannlige moten finnes det så og si ingen hemmende klesplagg, i hvert fall ikke som kan komme på høyde med de tre overnevnte. Jeg synes det er snodig, denne moten. Stramme bukser er vel det eneste som kan være hemmende for begge kjønn. Kvinner har i tillegg smykker, øreringer og armbånd. Dette er noe jeg aldri har klart å gå med. Synes det bare er irriterende og til stadighet i veien. I tillegg til å ikke gå i høyhelte sko har jeg nå også takket nei til BH og det føles helt forferdelig de gangene jeg føler nødvendigheten av å bruke det igjen. Det blir som et lite korsett, umulig å puste!
lørdag 21. februar 2009
Fødende kvinner, krigens menn.
Når en kvinne føder et barn, tenker man i dag at det er fint
og hyggelig. Det er i og for seg alvorlig nok, men det er på
en måte konsekvensen av å være kvinne. Ingen tenker
spesielt over at det en kvinne gjør når hun blir "smelt på
tjukka" er å risikere hele sin kropp og sitt liv for så å gi liv
til et annet menneske. Når en mann går ut i krig risikerer
han sitt liv for Fedrelandet, for Kongen og for Folket. Det
høres så stort ut når man sier det på den måten. Med
Kongen, Fedrelandet og Folket i ryggen, går jeg ut i denne
krigen. Kan en kvinnes graviditet sammenlignes?
I Redd Barna magasinet hevdes det at det er 300 ganger
farligere å føde i et fattig land, enn i et rikt land. 1500
kvinner dør hver dag på grunn av fødselskomplikasjoner.
I Nigeria dør en av syv kvinner under fødselen, dette er til
stor forskjell fra vestlige land der en av 47. 600 kvinner
dør. Jeg tror vi glemmer hva det faktisk innebærer når en
kvinne blir gravid. Når en kvinne blir voldtatt er det ikke
bare et brutalt overgrep, men hun kan også risikere å bli
gravid. Hvis en av syv kvinner dør under fødselen kan man,
satt på spissen, si at en voldtekt er så godt som en dødsdom.
Først blir man fysisk og psykisk torturert for senere, sakte
og sikkert kjenne din egen dødsdom vokse i magen.
Den vestlige fremstillingen av gravide kvinner er så
romantisert og nærmest latterliggjort i forhold til de
enorme påkjenningene og konsekvensene en graviditet
kan ha, at det skremmer meg. At noen kan være i mot
abort skremmer meg nesten enda mer. Ville du tvunget
noen ut i krig mot deres vilje? Det slår meg at mødre
gråter over sine sønner som må ut i krig, men når døtrene
blir gravide får de ikke slippe unna. En konsekvens av et
mannsdominert samfunn som aldri kan sette seg inn i en
gravid kvinnes tilstand? Kvinner i fattige land blir ofte
tvunget til å føde barn hele tiden, de gjør rett og slett ikke
annet enn å være gravide og føde. Flest mulige barn, så
man kan få flest mulige sønner. De risikerer sitt eget liv
helt fra første til siste barn. Får de fødemedaljer? Blir de
fremstilt som helter?
Personlig håper jeg at jeg aldri blir gravid, hvert fall ikke i
et fattig land. Her i vesten skal det ganske mye til før det er
snakk om liv eller død. Heldigvis. Likevel er det så vanvittig
skummelt. Det vokser noe inne i meg, som kan koste meg
livet mitt. Er det da verdt det?
og hyggelig. Det er i og for seg alvorlig nok, men det er på
en måte konsekvensen av å være kvinne. Ingen tenker
spesielt over at det en kvinne gjør når hun blir "smelt på
tjukka" er å risikere hele sin kropp og sitt liv for så å gi liv
til et annet menneske. Når en mann går ut i krig risikerer
han sitt liv for Fedrelandet, for Kongen og for Folket. Det
høres så stort ut når man sier det på den måten. Med
Kongen, Fedrelandet og Folket i ryggen, går jeg ut i denne
krigen. Kan en kvinnes graviditet sammenlignes?
I Redd Barna magasinet hevdes det at det er 300 ganger
farligere å føde i et fattig land, enn i et rikt land. 1500
kvinner dør hver dag på grunn av fødselskomplikasjoner.
I Nigeria dør en av syv kvinner under fødselen, dette er til
stor forskjell fra vestlige land der en av 47. 600 kvinner
dør. Jeg tror vi glemmer hva det faktisk innebærer når en
kvinne blir gravid. Når en kvinne blir voldtatt er det ikke
bare et brutalt overgrep, men hun kan også risikere å bli
gravid. Hvis en av syv kvinner dør under fødselen kan man,
satt på spissen, si at en voldtekt er så godt som en dødsdom.
Først blir man fysisk og psykisk torturert for senere, sakte
og sikkert kjenne din egen dødsdom vokse i magen.
Den vestlige fremstillingen av gravide kvinner er så
romantisert og nærmest latterliggjort i forhold til de
enorme påkjenningene og konsekvensene en graviditet
kan ha, at det skremmer meg. At noen kan være i mot
abort skremmer meg nesten enda mer. Ville du tvunget
noen ut i krig mot deres vilje? Det slår meg at mødre
gråter over sine sønner som må ut i krig, men når døtrene
blir gravide får de ikke slippe unna. En konsekvens av et
mannsdominert samfunn som aldri kan sette seg inn i en
gravid kvinnes tilstand? Kvinner i fattige land blir ofte
tvunget til å føde barn hele tiden, de gjør rett og slett ikke
annet enn å være gravide og føde. Flest mulige barn, så
man kan få flest mulige sønner. De risikerer sitt eget liv
helt fra første til siste barn. Får de fødemedaljer? Blir de
fremstilt som helter?
Personlig håper jeg at jeg aldri blir gravid, hvert fall ikke i
et fattig land. Her i vesten skal det ganske mye til før det er
snakk om liv eller død. Heldigvis. Likevel er det så vanvittig
skummelt. Det vokser noe inne i meg, som kan koste meg
livet mitt. Er det da verdt det?
mandag 9. februar 2009
Livet.
Livet. Slik det er fremstilt, har en vei og den går rett frem.
Alle filmer man ser, alle bøker, alle historier man hører går
en vei. Det er så enkelt. Det er bare å finne den man skal
være med. Det er en for alle og når man finner den virkelige
store kjærligheten, så ordner alt seg. Da lever man lykkelig
alle sine dager.
Men hva om jeg ikke vil leve lykkelig alle mine dager? Hva
om jeg ikke bare trenger denne ene personen? Eller hva om
jeg fant en sånn person, men heller ville være alene? Hva
er det egentlig med denne dualismen? Hvorfor må det på
død og liv være to for resten av livet? Hvorfor må samfunnet,
normene, kulturen vår fokusere så infernalsk mye på at vi må
finne den vi skal leve med resten av livet så fort som mulig?
Er ikke livet ganske langt? Hvorfor dette hastverket? Hva om
jeg heller bare vil leve med meg selv? Hvorfor er det ingen som
fokuserer på det?
Vi er født alene og vi dør alene. Vi lever alene. Jeg er bare meg
og for at jeg kan ha det bra med meg må jeg lære meg selv å
kjenne, ikke alle andre. For at jeg skal ha det bra må jeg gjøre
det som er bra for meg, ikke for alle andre. Den eneste som
stopper meg i å gjøre det jeg vet er bra for meg er meg selv. Råd
og tips om hvordan jeg skal leve mitt liv eller om hva som er best
for meg, er det bare jeg som kan finne ut. Om samfunnets normer
mener at det beste for mennesker er å finne den rette, skaffe seg
en jobb man trives i, stifte familie og etablere seg, betyr ikke det
at det føles rett inne i meg. For noen tviler jeg ikke på at dette er
rett, men jeg mener og tror at dersom alle fikk blanke ark og
muligheten til å velge akkurat det de ville uten noen andres
meninger eller fordommer, så ville hvert fall dobbelt så mange
valgt en annen livsstil.
Det enkel er ofte ikke det beste, det er det lettvinte og trygge.
En utfordring er bare så stor som du gjør den til selv, et tap er
bare så stort som du velger at det skal bli. En sorg er bare så
tung du ønsker at den skal være. Alt styrer vi selv. Når noen
styrer over oss er det fordi vi ikke tror at vi klarer å styre over
oss selv. Likevel er det i seg selv en måte å styre livet sitt på.
Et valg. Du kan velge, hvis du tør. Hvis du tør å stole på deg selv.
Hvis du blir kjent med deg selv og blir trygg på deg selv. Jeg har
valgt å være bestevenn med meg selv, på samme måten som jeg
har valgt å være bestevenn med bestevennene mine.
Livet. Sånn det er fremstilt har ikke lært meg dette. Dette har jeg
lært selv, fordi jeg valgte å finne ut ting på egenhånd. Du kan gi
meg så mange råd du ønsker, men du kan aldri virkelig råde meg
til noe som helst, for du er ikke meg. Livet går uansett ikke rett frem,
det går i sirkler, kvadrat, krusseduller og noen ganger litt på skrå.
Det går frem og det går tilbake, det står stille, det går opp og det går
ned og midt i mellom. Det er ikke en vei, det er mange. Et tre strekker
seg ikke bare oppover, det greiner seg ut i alle retninger.
Alle filmer man ser, alle bøker, alle historier man hører går
en vei. Det er så enkelt. Det er bare å finne den man skal
være med. Det er en for alle og når man finner den virkelige
store kjærligheten, så ordner alt seg. Da lever man lykkelig
alle sine dager.
Men hva om jeg ikke vil leve lykkelig alle mine dager? Hva
om jeg ikke bare trenger denne ene personen? Eller hva om
jeg fant en sånn person, men heller ville være alene? Hva
er det egentlig med denne dualismen? Hvorfor må det på
død og liv være to for resten av livet? Hvorfor må samfunnet,
normene, kulturen vår fokusere så infernalsk mye på at vi må
finne den vi skal leve med resten av livet så fort som mulig?
Er ikke livet ganske langt? Hvorfor dette hastverket? Hva om
jeg heller bare vil leve med meg selv? Hvorfor er det ingen som
fokuserer på det?
Vi er født alene og vi dør alene. Vi lever alene. Jeg er bare meg
og for at jeg kan ha det bra med meg må jeg lære meg selv å
kjenne, ikke alle andre. For at jeg skal ha det bra må jeg gjøre
det som er bra for meg, ikke for alle andre. Den eneste som
stopper meg i å gjøre det jeg vet er bra for meg er meg selv. Råd
og tips om hvordan jeg skal leve mitt liv eller om hva som er best
for meg, er det bare jeg som kan finne ut. Om samfunnets normer
mener at det beste for mennesker er å finne den rette, skaffe seg
en jobb man trives i, stifte familie og etablere seg, betyr ikke det
at det føles rett inne i meg. For noen tviler jeg ikke på at dette er
rett, men jeg mener og tror at dersom alle fikk blanke ark og
muligheten til å velge akkurat det de ville uten noen andres
meninger eller fordommer, så ville hvert fall dobbelt så mange
valgt en annen livsstil.
Det enkel er ofte ikke det beste, det er det lettvinte og trygge.
En utfordring er bare så stor som du gjør den til selv, et tap er
bare så stort som du velger at det skal bli. En sorg er bare så
tung du ønsker at den skal være. Alt styrer vi selv. Når noen
styrer over oss er det fordi vi ikke tror at vi klarer å styre over
oss selv. Likevel er det i seg selv en måte å styre livet sitt på.
Et valg. Du kan velge, hvis du tør. Hvis du tør å stole på deg selv.
Hvis du blir kjent med deg selv og blir trygg på deg selv. Jeg har
valgt å være bestevenn med meg selv, på samme måten som jeg
har valgt å være bestevenn med bestevennene mine.
Livet. Sånn det er fremstilt har ikke lært meg dette. Dette har jeg
lært selv, fordi jeg valgte å finne ut ting på egenhånd. Du kan gi
meg så mange råd du ønsker, men du kan aldri virkelig råde meg
til noe som helst, for du er ikke meg. Livet går uansett ikke rett frem,
det går i sirkler, kvadrat, krusseduller og noen ganger litt på skrå.
Det går frem og det går tilbake, det står stille, det går opp og det går
ned og midt i mellom. Det er ikke en vei, det er mange. Et tre strekker
seg ikke bare oppover, det greiner seg ut i alle retninger.
onsdag 4. februar 2009
Når kjønn blir overflødig
Forrige mandag hadde jeg min første forelesning i sosiologi. Det var en vanvittig opplevelse på mange måter. For det første var foreleseren vår en utrolig engasjerende og dyktig fyr. Han hjernevasket meg totalt i tvilen på om jeg skal ta utdyping i sosiologi eller sosialantropologi. Jeg skal selvfølgelig holde meg til sosiologi. Jeg satt som et tent lys, hele forelesningen. Fullstendig inn i min egen verden. To og en halv time gikk som et kvarter. Jeg var så inn i min egen verden at jeg ikke registrerte da de ved siden av meg prøvde å spørre om jeg ville ha tyggis. For de som kjenner meg var jeg akkurat som når jeg ser på tv.
Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».
«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?
Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.
Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.
Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?
Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».
«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?
Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.
Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.
Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?
mandag 26. januar 2009
Hvor går grensen?
Her om dagen, var jeg på kafé med ei venninne. Ei venninne jeg har kjent bort i mot to år. Har drukket kaffe med henne ganske mange ganger før. Det var ikke noe nytt med dette kaffebesøket. Hadde ikke sett henne på en stund, men ingen spesiell grunn til å oppføre seg annerledes. Vi satt lenge og pratet om alt og ingenting. Plutselig tar jeg meg selv i å stirre på puppene hennes. Jasså, er dette noe jeg pleier å gjøre? Jeg blir sittende å tenke over dette mens vi skravler videre. Etter en stund tar jeg meg i å stirre på puppene hennes igjen. Det kan virke som hun tenker det samme, for hun knepper diskre igjen toppen sin slik at puppene skjules.
Det er kanskje en tåpelig hendelse å henge seg opp i, men jeg klarte virkelig ikke legge den fra meg hele resten av dagen. Pleier jeg å stirre på puppene til andre jenter? Er det en ubevisst handling jeg nettopp ble bevisst på? Det aner meg at det ikke er første gangen. Er det greit at en jente stirrer på en annen jentes pupper? Når en mann gjør det blir det ofte fremstilt som grisete og ekkelt, men er det ikke like ubehagelig hvis en jente gjør det? Er det forskjell på om man kjenner den som stirrer eller ikke? Spiller det da noen rolle hvilke kjønn det er? Jeg må ærlig innrømme at dette aldri har vært en problemstilling for meg før. Jeg har alltid hatt de minste puppene og hatt vanskelig for å få til noe som har vært i nærheten av en kløft. Det var med andre ord ikke før jeg tok meg selv i å utføre handlingen mot en annen at jeg kom til å tenke på det.
Ser hetro jenter på puppene til andre jenter? Gjør de det fordi de sammenligner eller fordi de er misunnelige? Eller er det en seksuell baktanke? Har jeg en seksuell baktanke? Eller ser jeg på andres pupper rett og slett fordi de er pene å se på? Etter det jeg har hørt av venninner som ofte må føre samtaler med folk som aldri ser de i øynene, og min venninnes reaksjon velger jeg å tro at det ikke er greit uansett hvem det er som stirrer på puppene deres. Riktig nok beklaget jeg oppførselen min etterpå og fikk en "ikke noe stress, bobledress" tilbake. Hun hevdet til og med at hun gjorde det selv. Er det da greit?
Nei, det er ikke det. Det er selvfølgelig ikke greit å gjøre de man kjenner til et objekt med mindre de har bedt deg om det. Det er, for den saks skyld, ikke greit å gjøre noen man ikke kjenner til objekt heller. Kroppen er en del av psyken og psyken er en del av kroppen. Å skille de to og bare fokusere på den ene delen er gjerne lettere når man ikke kjenner en person. Men hvorfor skjer det likevel når man kjenner dette mennesket? Er det beundring? Er det misunnelse? Er det seksuell trakassering? Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og jeg tror i bunn og grunn at det er en fin blanding av alt. Likevel vil jeg hevde at når en jente stirrer en jente på puppene er det en viktig forskjell fra når en mann gjør det: Neste gang kan det være jeg som blir stirret på.
Det er kanskje en tåpelig hendelse å henge seg opp i, men jeg klarte virkelig ikke legge den fra meg hele resten av dagen. Pleier jeg å stirre på puppene til andre jenter? Er det en ubevisst handling jeg nettopp ble bevisst på? Det aner meg at det ikke er første gangen. Er det greit at en jente stirrer på en annen jentes pupper? Når en mann gjør det blir det ofte fremstilt som grisete og ekkelt, men er det ikke like ubehagelig hvis en jente gjør det? Er det forskjell på om man kjenner den som stirrer eller ikke? Spiller det da noen rolle hvilke kjønn det er? Jeg må ærlig innrømme at dette aldri har vært en problemstilling for meg før. Jeg har alltid hatt de minste puppene og hatt vanskelig for å få til noe som har vært i nærheten av en kløft. Det var med andre ord ikke før jeg tok meg selv i å utføre handlingen mot en annen at jeg kom til å tenke på det.
Ser hetro jenter på puppene til andre jenter? Gjør de det fordi de sammenligner eller fordi de er misunnelige? Eller er det en seksuell baktanke? Har jeg en seksuell baktanke? Eller ser jeg på andres pupper rett og slett fordi de er pene å se på? Etter det jeg har hørt av venninner som ofte må føre samtaler med folk som aldri ser de i øynene, og min venninnes reaksjon velger jeg å tro at det ikke er greit uansett hvem det er som stirrer på puppene deres. Riktig nok beklaget jeg oppførselen min etterpå og fikk en "ikke noe stress, bobledress" tilbake. Hun hevdet til og med at hun gjorde det selv. Er det da greit?
Nei, det er ikke det. Det er selvfølgelig ikke greit å gjøre de man kjenner til et objekt med mindre de har bedt deg om det. Det er, for den saks skyld, ikke greit å gjøre noen man ikke kjenner til objekt heller. Kroppen er en del av psyken og psyken er en del av kroppen. Å skille de to og bare fokusere på den ene delen er gjerne lettere når man ikke kjenner en person. Men hvorfor skjer det likevel når man kjenner dette mennesket? Er det beundring? Er det misunnelse? Er det seksuell trakassering? Jeg kan ikke svare for andre enn meg selv, og jeg tror i bunn og grunn at det er en fin blanding av alt. Likevel vil jeg hevde at når en jente stirrer en jente på puppene er det en viktig forskjell fra når en mann gjør det: Neste gang kan det være jeg som blir stirret på.
mandag 12. januar 2009
Kvinner kan takke seg selv
Jeg klarer ikke la være, jeg synes ikke man burde la være heller, å blogge om denne opplevelsen. Det har vært så lenge siden jeg har fått slike tilnærmelser at jeg på en måte hadde glemt hvordan det var. I mellomtiden har jeg også lest utrolig mye og utviklet feministen i meg. Jeg innser at det jeg før syntes var ekkelt og vemmelig, nå er så diskriminerende, frekt og forkastelig at jeg synes hele verden burde høre om det. Det er ikke som om jeg er den første eller kommer til å bli den siste. Dette innlegget kommer mest sannsynlig ikke til å hjelpe noen, bortsett fra raseriet mitt. Likevel velger jeg å blogge om det. Fordi det er så jævlig uaseptabel oppførsel og at det for første gang virkelig støter meg. Menn blir til enhver tid unnskyldt med at de ikke kan noe for det, at de ikke kan styre sine seksuelle lyster. En kvinne kan derfor takke seg selv når hun ikke kler seg anstendig.
Jeg hadde fulgt lillebror til toget, det var søndag kveld og ganske rolig. Jeg var kledd i snowboardjakke, usminket og med joggebuske. Jeg skulle gå fra Oslo S til brugata og ta trikken eller bussen hjem. Nevnte jeg joggebukse og usminket? Da jeg kommer opp fra t-banen ved Spektrum stopper en mann meg i trappen. Jeg blir først skeptisk, men så spør han om jeg har det bra. Joda, jeg har det bra. Han spør hvor jeg bor og om jeg fryser. Jeg svarer. Så spør han om jeg har "boyfriend?". Nei, jeg har ikke det. Jeg liker jenter. Er du homo?! Jeg vil gå, men han griper meg i armen. Nei, kom. Bli med meg og hils på kompisen min. Det går ikke opp for meg før da at kompisen står bak meg, nederst i trappa. Nei, nei, nei. Ugler i mosen var brått blusset opp til voldtekt og mareritt. Jeg måtte bort.
Han lot meg gå og jeg gikk til Brugata. Etter å ha ventet på bussen et par minutter snur han jeg står ved siden av seg og sier hei. Han spør om jeg fryser. Påpeker øreringen min. Liker den. Påpeker ringen i nesa, han liker den også. Han liker generelt blonde, slanke jenter, kan han meddele. Han er fra Tyskland og har en discorestaurant i Oslo, den må jeg besøke. Jeg må også gjerne få telefonnummeret hans, så jeg kan ringe han hvis jeg vil finne på noe. Nei, takk. Jo, jeg måtte få nummeret hans for jeg ville kanskje ikke i dag, men i morgen eller om et år, da ville jeg. Nei, takk. Jeg er ikke så interessert i menn. Åh, er du bifil. Nei, lesbisk. Bifile og lesbiske kvinner er de beste kvinnene og trekant med to jenter og en gutt er "the perfect mathematics".
Jeg burde slått han ned eller i det minste gitt han en ørefik, i stedet ler jeg og håper inderlig at bussen kommer snart. Når den endelig kommer viser deg seg at han skal ta den samme. Jeg får klem og kyss på begge kinn og en siste oppfordring om å ta i mot nummeret hans før jeg sniker meg unna og går mot trikken i stedet. Plutselig står den første mannen foran meg igjen. Hei, husker du meg? Hva?? Forfølger du meg?! Jeg gadd ikke akkurat å vente på svar denne gangen.
På veien hjem gikk det mer og mer opp for meg hva som nettopp hadde skjedd. Jeg ble sintere og sintere. Noen burde virkelig fortelle disse mennene at de ikke kan snakke til kvinner på den måten. Det var så lenge siden sist at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd før det var over. Før jeg kjente lettelsen over å ha unnslippet de klysete bemerkningene og de voldtektslignende tendensene. I stedet for å le det bort eller gå, burde jeg heller ha snakket de til rette. I hvert fall prøvd. For har noen noen gang sagt fra til dem? Jeg har vondt for å tro at trekantfyren ville meg noe vondt, sånn innerst inne. Jeg synes egentlig bare synd på han. Han forstår tydeligvis ikke at det han sier er støtende og trakaserende på alle punkter. Ikke hjelper det at jeg bare smiler og prøver å ignorere han heller. Det ville heller ikke hjulpet å slå han ned, selv om det var det mest fristende.
Det jeg prøver å si med dette innlegget er at det ikke er kvinners klesstil eller antrekk som er problemet. Jeg gikk i joggebukse og stor vinterjakke, men ble likevel betraktet som en billig tøs. Det er for lettvint å si at kvinner bør holde seg innendørs på kveldstid og kle seg mer anstendig. Det løser ingen problemer å stenge kvinnene inne, det gjør egentlig problemet større. Det er disse mennene som ikke kan kontrollere sine lyster, det er de som i så fall burde holdes inne. De burde få kursing i oppførsel. Psykologtimer eller annen terapi for hvordan de kan lære å kontrollere sine lyster. De burde i det minste bli fortalt at de ikke kan tilnærme seg kvinner på den måten.
Jeg hadde fulgt lillebror til toget, det var søndag kveld og ganske rolig. Jeg var kledd i snowboardjakke, usminket og med joggebuske. Jeg skulle gå fra Oslo S til brugata og ta trikken eller bussen hjem. Nevnte jeg joggebukse og usminket? Da jeg kommer opp fra t-banen ved Spektrum stopper en mann meg i trappen. Jeg blir først skeptisk, men så spør han om jeg har det bra. Joda, jeg har det bra. Han spør hvor jeg bor og om jeg fryser. Jeg svarer. Så spør han om jeg har "boyfriend?". Nei, jeg har ikke det. Jeg liker jenter. Er du homo?! Jeg vil gå, men han griper meg i armen. Nei, kom. Bli med meg og hils på kompisen min. Det går ikke opp for meg før da at kompisen står bak meg, nederst i trappa. Nei, nei, nei. Ugler i mosen var brått blusset opp til voldtekt og mareritt. Jeg måtte bort.
Han lot meg gå og jeg gikk til Brugata. Etter å ha ventet på bussen et par minutter snur han jeg står ved siden av seg og sier hei. Han spør om jeg fryser. Påpeker øreringen min. Liker den. Påpeker ringen i nesa, han liker den også. Han liker generelt blonde, slanke jenter, kan han meddele. Han er fra Tyskland og har en discorestaurant i Oslo, den må jeg besøke. Jeg må også gjerne få telefonnummeret hans, så jeg kan ringe han hvis jeg vil finne på noe. Nei, takk. Jo, jeg måtte få nummeret hans for jeg ville kanskje ikke i dag, men i morgen eller om et år, da ville jeg. Nei, takk. Jeg er ikke så interessert i menn. Åh, er du bifil. Nei, lesbisk. Bifile og lesbiske kvinner er de beste kvinnene og trekant med to jenter og en gutt er "the perfect mathematics".
Jeg burde slått han ned eller i det minste gitt han en ørefik, i stedet ler jeg og håper inderlig at bussen kommer snart. Når den endelig kommer viser deg seg at han skal ta den samme. Jeg får klem og kyss på begge kinn og en siste oppfordring om å ta i mot nummeret hans før jeg sniker meg unna og går mot trikken i stedet. Plutselig står den første mannen foran meg igjen. Hei, husker du meg? Hva?? Forfølger du meg?! Jeg gadd ikke akkurat å vente på svar denne gangen.
På veien hjem gikk det mer og mer opp for meg hva som nettopp hadde skjedd. Jeg ble sintere og sintere. Noen burde virkelig fortelle disse mennene at de ikke kan snakke til kvinner på den måten. Det var så lenge siden sist at jeg ikke helt skjønte hva som hadde skjedd før det var over. Før jeg kjente lettelsen over å ha unnslippet de klysete bemerkningene og de voldtektslignende tendensene. I stedet for å le det bort eller gå, burde jeg heller ha snakket de til rette. I hvert fall prøvd. For har noen noen gang sagt fra til dem? Jeg har vondt for å tro at trekantfyren ville meg noe vondt, sånn innerst inne. Jeg synes egentlig bare synd på han. Han forstår tydeligvis ikke at det han sier er støtende og trakaserende på alle punkter. Ikke hjelper det at jeg bare smiler og prøver å ignorere han heller. Det ville heller ikke hjulpet å slå han ned, selv om det var det mest fristende.
Det jeg prøver å si med dette innlegget er at det ikke er kvinners klesstil eller antrekk som er problemet. Jeg gikk i joggebukse og stor vinterjakke, men ble likevel betraktet som en billig tøs. Det er for lettvint å si at kvinner bør holde seg innendørs på kveldstid og kle seg mer anstendig. Det løser ingen problemer å stenge kvinnene inne, det gjør egentlig problemet større. Det er disse mennene som ikke kan kontrollere sine lyster, det er de som i så fall burde holdes inne. De burde få kursing i oppførsel. Psykologtimer eller annen terapi for hvordan de kan lære å kontrollere sine lyster. De burde i det minste bli fortalt at de ikke kan tilnærme seg kvinner på den måten.
Abonner på:
Innlegg (Atom)