Livet.

Livet. Slik det er fremstilt, har en vei og den går rett frem.
Alle filmer man ser, alle bøker, alle historier man hører går
en vei. Det er så enkelt. Det er bare å finne den man skal
være med. Det er en for alle og når man finner den virkelige
store kjærligheten, så ordner alt seg. Da lever man lykkelig
alle sine dager.

Men hva om jeg ikke vil leve lykkelig alle mine dager? Hva
om jeg ikke bare trenger denne ene personen? Eller hva om
jeg fant en sånn person, men heller ville være alene? Hva
er det egentlig med denne dualismen? Hvorfor må det på
død og liv være to for resten av livet? Hvorfor må samfunnet,
normene, kulturen vår fokusere så infernalsk mye på at vi må
finne den vi skal leve med resten av livet så fort som mulig?
Er ikke livet ganske langt? Hvorfor dette hastverket? Hva om
jeg heller bare vil leve med meg selv? Hvorfor er det ingen som
fokuserer på det?

Vi er født alene og vi dør alene. Vi lever alene. Jeg er bare meg
og for at jeg kan ha det bra med meg må jeg lære meg selv å
kjenne, ikke alle andre. For at jeg skal ha det bra må jeg gjøre
det som er bra for meg, ikke for alle andre. Den eneste som
stopper meg i å gjøre det jeg vet er bra for meg er meg selv. Råd
og tips om hvordan jeg skal leve mitt liv eller om hva som er best
for meg, er det bare jeg som kan finne ut. Om samfunnets normer
mener at det beste for mennesker er å finne den rette, skaffe seg
en jobb man trives i, stifte familie og etablere seg, betyr ikke det
at det føles rett inne i meg. For noen tviler jeg ikke på at dette er
rett, men jeg mener og tror at dersom alle fikk blanke ark og
muligheten til å velge akkurat det de ville uten noen andres
meninger eller fordommer, så ville hvert fall dobbelt så mange
valgt en annen livsstil.

Det enkel er ofte ikke det beste, det er det lettvinte og trygge.
En utfordring er bare så stor som du gjør den til selv, et tap er
bare så stort som du velger at det skal bli. En sorg er bare så
tung du ønsker at den skal være. Alt styrer vi selv. Når noen
styrer over oss er det fordi vi ikke tror at vi klarer å styre over
oss selv. Likevel er det i seg selv en måte å styre livet sitt på.
Et valg. Du kan velge, hvis du tør. Hvis du tør å stole på deg selv.
Hvis du blir kjent med deg selv og blir trygg på deg selv. Jeg har
valgt å være bestevenn med meg selv, på samme måten som jeg
har valgt å være bestevenn med bestevennene mine.

Livet. Sånn det er fremstilt har ikke lært meg dette. Dette har jeg
lært selv, fordi jeg valgte å finne ut ting på egenhånd. Du kan gi
meg så mange råd du ønsker, men du kan aldri virkelig råde meg
til noe som helst, for du er ikke meg. Livet går uansett ikke rett frem,
det går i sirkler, kvadrat, krusseduller og noen ganger litt på skrå.
Det går frem og det går tilbake, det står stille, det går opp og det går
ned og midt i mellom. Det er ikke en vei, det er mange. Et tre strekker
seg ikke bare oppover, det greiner seg ut i alle retninger.