Forrige mandag hadde jeg min første forelesning i sosiologi. Det var en vanvittig opplevelse på mange måter. For det første var foreleseren vår en utrolig engasjerende og dyktig fyr. Han hjernevasket meg totalt i tvilen på om jeg skal ta utdyping i sosiologi eller sosialantropologi. Jeg skal selvfølgelig holde meg til sosiologi. Jeg satt som et tent lys, hele forelesningen. Fullstendig inn i min egen verden. To og en halv time gikk som et kvarter. Jeg var så inn i min egen verden at jeg ikke registrerte da de ved siden av meg prøvde å spørre om jeg ville ha tyggis. For de som kjenner meg var jeg akkurat som når jeg ser på tv.
Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».
«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?
Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.
Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.
Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar