Kroppshår, armhuler og naturlige kropper!

Kvinnelig kroppshår er tydelig noe som provoserer, engasjerer og kvalmer. Hvordan kan noe som er så naturlig skape så mye oppstyr?

Lenge før jeg visste hva en feminist var hadde jeg problemer med å forstå at det var nødvendig å barbere vekk naturlig kroppshår som vokste på leggene og i armhulene. Hårene mine var jo ikke sorte og stive slik som mamma sine, de var lyse, nesten usynlige og myke. Hvorfor skulle jeg ta de vekk da? Sammen med så mye annet ble jeg stadig fortalt og eksponert for kvinnelige idealer om en hårløs tilværelse. Som den 13 år gamle usikre jenta jeg var ga jeg selvfølgelig etter for omverdenens krav. Jeg gikk til innkjøp av barberhøvel og skum, og tok mine første steg i retning "womenhood". Etter et titalls ganger med kutting, blødende legger og plasterlapper fant jeg til slutt en smertefri teknikk. Etter hvert som jeg ble sexuelt aktiv kom også krav om intimbarbering, en mildt sagt skummel affære. Men øvelse gjør mester og nå 10 år senere kan jeg vel si at jeg har fått ganske god dreisen.

Hår eller ikke hår har alltid føltes som en kamp. Selv om jeg ikke alltid har ønsket å provosere, har kulturens kvelende påbud ofte satt meg i den posisjonen. Jeg sluttet å barbere armhuler og legger først og fremst fordi jeg det føltes mest naturlig og avslappende for meg. Fordi jeg liker kroppen min akkurat som den er: Naturlig hårete. Det skulle likevel vise seg å bli en høyst mer personlig utfordring. For samfunnets kulturelle normer og ikke minst sanksjoner hadde sunket dypere inn enn jeg først ville innrømme.

Etter ungdomsskolen stod musikklinja/raddislinja for dør. Jeg var gått fra "berte" til "hippie" og sammen med dreadlooken begynte jeg så smått å legge barberbladene på hylla. Men det skulle jeg så visst ikke få gjøre i fred! Så lenge jeg holdt armhuler og legger skjult for omverdenen gikk det fint, men når vinteren var over og sommeren kom var det brått ingen kjære mor. For mine kroppshår var plutselig til alles store forferdelse ikke kuttet vekk, men stakk ut både fra armhuler og legger. Og tok jeg på en kjole i tillegg, var det fullstendig krise. Et feminit uttrykk og kroppshår?! Nei, vet du hva! Spørsmålene haglet: Hvorfor i all verden? Men er det ikke svett og ekkelt? Lukter det ikke fælt? Toppen av kransekaka var da min mor, den største motstanderen av dem alle, fant det for godt å nappe meg i håret jeg hadde under armen.

Samfunnets sosiale sanksjoner ble etter hvert for tøffe og på slutten av hippie-perioden på videregående begynte jeg å barbere armhulene igjen. Leggene ga jeg blaffen i, men jeg orket ikke  alle reaksjonene som kjole og hårete armhuler ga meg.

På folkehøgskolen et par år senere sluttet jeg å barbere igjen. Der ble jeg kjent med en gjeng jenter som også var lei av å tilpasse seg alle mulige normer for kvinnelig uttrykk. Vi var ufine ved matbordet, snakket høylytt om sex og gjorde det helt klart at jenter ikke bæsjer rosa fjær eller promper parfyme. Vi barberte ikke leggene og heller ikke armhulene, men vi gikk likevel i kjole. Vi sa "kvinnelig sjarm" hver gang noen rapte og skrævet selv om vi satt i finstasen. Det var et opprør, men det var også en frihet. En frihet til å utforske usjarmerende sider ved seg selv og inkludere det i sitt eget kvinnelige uttrykk.

Etter folkehøgskolen barberte jeg meg, til mammas store gledet, til "spesielle anledninger" som julaften, nyttår, bursdag, kanskje en date eller lignende. Til vanlig lot jeg legger og armhuler stortsett være ubarbert, men intimbarberingen kom an på hva seksualpartneren min foretrakk. Etter noen år på universitetet flyttet jeg et halvt år til Berlin. I Berlin blomstret det av ubarbert jenter med alle mulige stiler og kjønnsuttrykk. Til slutt ble jeg så vant til hårete kvinnekropper at det å se en barbert kropp kjentes unaturlig og rart. Barberte armhuler og kjønnsorgan minnet meg om små barn, og lyden av barbermaskiner minnet meg om torturredskaper. Voksing har jeg fortsatt tilgode å prøve, men noe sier meg at det aldri kommer til å skje.

Noen ganger undrer jeg meg over denne higen etter smerte som mange kvinner har. I tillegg til barbering og voksing finnes det en rekke heller smertefulle aktiviteter kvinner hjertelig utsetter seg selv for: napping av øyenbryn og annen hårvekst i ansiktet, napping av veiviser, brystvortehår og tåhår, noen vokser jo til og med armer og lår (!), høyhelte sko, for ikke å snakke om botox, silikon og fettsuging. Hvorfor må vi på død og liv (ja, bokstavelig talt i noen tilfeller) manipulere og fikse på kroppene våre slik at de skal se mest mulig unaturlige ut? Jeg liker hår under armene og på leggene, og jeg liker at kvinner ikke barberer bort barten eller skjegget sitt. Jeg liker variasjonen, det uvanlige og det naturlige. Har du hår rundt brystvortene? Ja, men for guds (min) skyld ikke ta det vekk! Det er jo helt naturlig!