Fritt Ord 2010

Harald Eia?!

Jeg klarer ikke bli sint en gang.

Hva fikk han honnør for?
Hjernevask?

Fordi han var så modig som lurte de norske samfunnsforskerne trill rundt?

Hva blir det neste?
Nabintu Herland får hovedprisen?

Kvinneskets feministmusikk 2: Jenny Wilson

"Only here for the fight" av Jenny Wilson:

Are you a sleep? Stop that dreaming...

I´m ready!
The hole´s been fixed in my skirt
Combed my hair with my fingertips
And washed away the dirt Will I make it?
I know I must go on
Am I right or am I wrong?

I won´t give up!
I am armed; I am tough I am strong
And prepared for the rough days
I sing the fighter´s song
Cause I will make it!
I know I must go on
I´m only here,

Only here for the fight!
Listen to the choir!
Only here for the fight!
Hunker down, there´s a fire shot!
Only here for the fight!
Lick the plates clean!
Only here for the fight!
Oh, I don´t want to lose...

Don´t screw it up this time, woman!

Wear a coat made of doubt
Butt I roll up my sleeves,
And my pocket full of questions
I´m spitting blood on the street

Remember,
What my mamma said:
Woman, always be prepared...

For the fight...

I´m all knocked out now...
I´ve fallen asleep
Don´t wanna wake up now
From this wonderful dream:
I stalk trough the grass
I´m proud like a queen
My eyes are sharp as neon lights!
My voice is clear ´n´ clean
Oh, glorious! Oh, glorious the choir sings for me
And for the rest of the herd
The words, the words, the words you must have heard:
Only here for the fight!

Bilde: Jenny Wilsons andre album Hardships

Mitt lille (ferie)paradis.

I Berlin kan man leve et helt liv uten å måtte forholde seg til homofober, mannssjåvinister og høyreekstremister. Et paradis eller en flukt fra virkeligheten?

I mine knappe tre måneder som utvekslingsstudent i Berlin, har jeg nå begynt å innse hvilket underfundig paradis jeg lever i. I min tid her har jeg hverken blitt sjekket opp, seksuelt trakassert eller tatt på av fulle og respektløse menn eller kvinner. Jeg har ikke truffet noen som mener at homofili er unaturlig og syndig, eller fått upassende tilbud om trekant. Likevel kan jeg finne plakater, flyers og e-mailinvitasjoner til skjermede feministiske og/eller lesbiske arrangementer over alt. Ser man på antall av disse "frisone"-arrangementene skulle man tro at homofobi og sexisme florerte rundt et hvert gatehjørnet og at menn i Berlin, mer enn i Oslo, er ekstremt mannssjåvinistiske og pågående. Min erfaring er likevel den motsatte.

Hvordan kan det da ha seg at jeg på samme tidspunkt i Oslo i fjor, opplevde å bli seksuelt trakassert tre ganger i løpet av en og samme kveld? At jeg fikk opptil ti slengbemerkninger og en forespørsel om trekant da jeg kysset en jente på åpen gate, mens jeg i Berlin ikke har opplevd en eneste situasjon som kan sammenlignes? Er folk generelt mer veloppdragne i denne byen? Er feminisme mer respektert og utbredt? Eller har jeg rett og slett vært veldig heldig med de menneskene jeg har truffet? 

Min teori

I Berlin bor det ca 3 millioner mennesker, det er seks ganger Oslos befolkning. Hypotetisk sett kan man tenke seg at antall skeive, feminister, venstreorienterte og alternative mennesker dermed kan ganges med seks (de påfølgende eksemplene er illustrasjoner og kan ikke regnes som fakta). For hvert politiske hus (Blitz) og kulturhus (Hausmania) som representerer en alternativ scene, har Berlin seks lignende hus. For hvert gjenlevende husprosjekt, har Berlin seks slike husprosjekter. Slik kan man også tenke seg det politiske aktivistmiljøet med organisasjoner, festivaler, demonstrasjoner, osv.

På grunn av det relativt høye antallet politisk aktive mennesker er det derfor enkelt å danne politiske kollektiver som fremmer bestemte politiske holdninger og ståsted (kvinne/lesbe/transe-kollektiver, hippiekollektiver, punkekollektiver, osv.). Antallet mennesker gir også større mulighet for et mangfold av alternative og politiske puber, barer, festivaler, konserter og diverse andre arrangementer. Jeg mener selvfølgelig ikke at slike alternative kollektiver, puber og konserter ikke finnes i Oslo. Det jeg vil frem til er at med et så stort antall mennesker og et så stort variert kulturelt og politisk alternativmiljø, er muligheten for å leve et helt liv isolert fra mennesker med andre politiske eller moralsek holdninger veldig stor.

Som eksempel kan jeg vise til mine tre måneder i Berlin. I disse tre månedene har jeg kun truffet og snakket med venstreorienterte mennesker, feminister og/eller queeraktivister (med unntak av noen få erasmusstudenter). Jeg har bodd i et politisk aktivt hippiekollektiv og bor nå i et kvinne/lesbe/transe-kollektiv der flere er aktive queeraktivister. Jeg er engasjert i en feministfestival (Ladyfest Berlin), trener med en queerfeministisk jentebokseklubb og for å orientere meg om hva som skjer sjekker jeg "Stressfaktor" (en politisk nettside med oversikt over alle venstreorienterte-arrangementer i Berlin). 

Gjemsel i hvert sitt hi

Tilbake til de innledende spørsmålene: Er folk mer veloppdragne i denne byen? Er feminister mer akseptert? På tross av mange aktivister og hyppige arrangementer tror jeg ikke det. Har jeg vært heldig med menneskene jeg har truffet? På sett og vis ja. For det er ikke bare feminister, venstreorienterte og queeraktivister som må ganges med seks, dessverre. Men hvor er alle mannssjåvinistene og homofobene? De gjemmer seg de også. På samme måten som at jeg går rundt i mitt lille paradis, går de rundt i sitt.

Det har unektelig vært et veldig behagelig og nesten etterlengtet pusterom fra alle konfrontasjoner og stadige diskusjoner. Deilig å ikke måtte forklare og forsvare sitt politiske ståsted og valg av studier, eller å "komme ut av skapet" til en hver tid. Samtidig er jeg likevel kritisk til å leve så adskilt fra resten av verden, og stiller spørsmålstegn ved om dette er den beste måten å overvinne fordommer og skape et åpent og tolerant samfunn på. For i hvilken grad kan vi komme til enighet eller møtes på midten når vi gjemmer oss i hvert vårt hi? En behagelig flukt i nuet, men vil det egentlig forandre noe på langsikt?

Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at verden blir et bedre sted ved å flykte. En bedre verden får man gjennom god kommunikasjon og konfrontasjoner som inkluderer gjensidig respekt. Selv om Berlin er et behagelig sted å rømme til, tror jeg man ville kommet lenger om de ulike partene kommuniserte bedre. For å sitere Dalai Lama: "In the practice of tolerance, one's enemy is the best teacher".

Bilde: Lady Lounge 2010.

FORUT´s Mannskonferanse 2010: www.forut.no

Mannlige intime vennskap: En kamp mot homofobien?

 

Vennskapelig intimitet mellom heteroseksuelle menn er en mangelvare i dagens Norge. En slik praksis påstås å være forbeholdt kvinner og homofile menn.

Klokken er seks om morgenen, to menn står på fergen og prøver å holde varmen. De er i slutten av 40-årene og er i kledd politiuniform. De står tett og holder rundt hverandre, mens de ser solen stige opp i horisonten. Fergen de er ombord på har nettopp lagt fra kaien i Halong Bay og er på vei til fastlandet nord i Vietnam. Det er ingen av de rundt 10 menneskene ombord på båten som ser ut til å bry seg om de to politimennene. Bortsett fra to norske backpackere, som står måpende og lurer på om de har sett riktig: «Se for deg fedrene våre stå slik og varme hverandre», hvisker den ene. «Haha. Ja, det skulle tatt seg ut!» svarer den andre, mens en kald vind slår inn over dekk og de to politimennene steller seg enda litt tettere.

Homofobi

I landet som FN gjentatte ganger har kåret til verdens beste land å bo i, skulle man tro at homofobi var utdatert og at nære og intime vennskap mellom menn var like vanlig som intime vennskap mellom kvinner. Slik er det dessverre ikke. Forskning viser at «homo» er det mest brukte skjellsordet i norske skolegårder og at flere menn enn kvinner går gjennom store deler, noen ganger hele livet, uten å danne nære og langvarige vennskap. Homofobi og mangelen på nære vennskap skal vise seg å henge nært sammen.

Frykten for ydmykelse

Den amerikanske sosiologen og mannsforskeren Michael S. Kimmel har hevdet at homofobi er mer enn frykten for homofile menn og frykten for å bli oppfattet som homofil. Homofobi er et uttrykk for den frykten mange menn har for at andre menn skal avsløre og blottlegge for verden at han ikke er god nok, at han rett og slett ikke er «mann nok». Frykten for å bli avslørt som umannlig er en frykt for å bli ydmyket, sier Kimmel. I tillegg gjør frykten menn skamfulle, nettopp fordi frykten i seg selv er et tegn på svakhet og dermed ikke noe man snakker høyt om.

Mannlige vennskap

Den innledende historien er ikke eldre enn 4 år gammel, den er heller ikke et uvanlig tilfelle. Vennskapelig intimitet mellom menn er i mange kulturer helt vanlig og i aller høyeste grad et uttrykk for mannlighet. Menn kan leie på gata, holde rundt hverandre, stryke hverandre på kinnet og i noen tilfeller ha sex med hveradre, uten at det stilles spørsmåltegn ved deres (hetero)seksualitet. I Norge må vi helt tilbake til 1800-tallet for å finne liknende vennskap mellom menn. Den typen vennskap sies i dag å være forbeholdt jenter og homofile menn.

Et tabulagt vennskap

I boken Mannen som elsket Yngve av Tore Renberg forteller den 30 år gamle Jarle Klepp sin historie om vennskap fra da han var 17 år gammel. Han spør seg hva som skjer når man får en venn? Er det egentlig det samme som når man forelsker seg, bare at man velger vennskap som relasjon heller enn forelskelsen? Da Jarle treffer Yngve er det nettopp dette som skjer. Jarle kjenner en fysisk tiltrekning til Yngve, han synes Yngve er vakker. Men Jarle er samtidig forelsket i kjæresten Katrine. Jarle blir dratt mellom to stoler, den heteroseksuelle og den homoseksuelle. For det finnes ingen begreper for at en heteroseksuell mann kan føle så sterk tiltrekning til en annen mann.

Et vennskap av den typen som er i ferd med å skapes mellom Yngve og Jarle blir problematisk i vår moderne vestlige kultur, fordi den setter spørsmålstegn ved skille mellom hetero- og homoseksualiteten. For Jarle blir det et valg mellom å definere seg som homofil eller legge vekk den vennskapelige forelskelsen til Yngve. I fare for å miste sin status som heteroseksuell, velger Yngve det siste.

Forbeholdt homofile menn
Den vennskapelige forelskelsen Jarle får for Yngve kommer i konflikt med de definisjonene Jarle har av hva som er «homo» og hva som ikke er det. Å stå tett inntil hverandre med armene godt plassert rundt kameratens midje, er i Jarles kontekst å regne som veldig homofilt. For politimennene i Vietnam er konteksten en helt annen. Homofili er ikke noe de assosierer med sine nære og intime vennskap. Det kan se ut til at i kjønnsdelte samfunn, der homofili er sterkt tabubelagt, er grensene for hva to menn kan foreta seg i et vennskap ikke like strenge. I et samfunn med stor åpenhet rundt homofili, er den mannlige heteroseksualiteten i større grad «truet» av feminine og umannlige faktorer og krever derfor strengere rammer. Nære og intime vennskap mellom menn er dessuten, i følge den amerikanske sosiologen og homoforskeren Peter Nardi, blitt en viktig del av homofile menns personlige og politiske identitet.

Mannsidealet

Det kan med første øyekast virke som at kampen for de homofiles rettigheter er med på å skape større avstand mellom heteroseksuelle menn. At åpenhet rundt homofili har ødelagt det intime og nære vennskapet menn en gang hadde her til lands. Denne påstanden blir likevel for snever. Som Michael S. Kimmel hevder er homofobi mer enn bare frykten for homofili. Problemet er ikke at homofile er mer synlige, problemet er mannsidealet som hele tiden gjør at menn må undertrykke en hver form for femininitet.

Kampen mot homofobi 

Venneskapet mellom Jarle og Yngve viser hvor strenge grenser heteroseksuelle menn må bevege seg innenfor i den vestlige kulturen. Det er ikke dermed sagt at pakistanske menn som har vennskapelig sex med hverandre er løsningen for menn i Norge, eller at den typen vennskap som Jarle har til Yngve nødvendigvis godtas bedre i Pakistan. Det jeg vil fram til er at fortellinger som den om Jarle er viktige for å vise at det finnes andre måter å gjøre mannlige vennskap på. Selv om Jarle lot homofobien og redselen styre, er budskapet i fortellingen likevel viktig: Nære og intime vennskap mellom heteroseksuelle menn finnes, men de gjemmes vekk i tåke av frykt og homofobi. Kampen mot homofobi er med andre ord ikke bare en kamp for de homofile, men også en kamp for de intime vennskapene mellom heteroseksuelle menn. Slik at mannlige vennskap kan være akkurat det de er: En relasjon mellom to menn som inkluderer nærhet, vennskap, intimitet, fysisk kontakt og et kjærlig blikk – uten å sette spørsmålstegn bak.

En homofobisk lærebok?

I læreboka på tyskkurset er det et kapittel om tabu. I teksten står det om de vanligste tabuene, deriblant at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og menn ikke kan være forelsket i menn.

At homofili er et tabu mange steder er jeg helt enig i. Det var likevel noe med denne måten å skrive om tabuer på som fikk meg til å reagere. Å fremstille noe som et tabu kan fremstilles både positivt og negativt. Når man for eksempel sier at det å kalle en svart mann "neger" er et tabu, fremmer man anti-rasistiske holdninger. Hadde man i stedet sagt at det er tabu å mene at hvite er mer intelligente enn svarte, hadde man fremmet rasisitske holdninger.

På samme måten kunne man for eksempel si at det er tabu å kalle noen "homo" eller at det er tabu at kvinner er forelsket i kvinner og at menn er forelsket i menn fremmer anti-homofobiske holdninger. Å si at kvinner ikke kan være forelsket i kvinner og at menn ikke kan være forelsket i menn er derimot med på å fremme homofobiske holdninger om seksualitet og kjærlighet.

Det overrasket meg at boken kunne være så provoserende. En ting er at alle eksempler og bilder er uten unntak heterofile, men at homofili ble fremstilt som noe avvikende og unormalt hadde jeg ikke ventet. Ikke var boken spesielt gammel heller. Da jeg tok det opp med læreren min, svarte hun at dette var ironisk ment. Hun syntes ikke teksten var problematisk i det hele tatt. Hverdagshomofobi er med andre ord ikke et uvanlig fenomen selv i Berlin, byen med kanskje Europas lengste homohistorie.

BE CONSIDERATE, BE RESPECTFUL, ENJOY YOURSELF!

16. - 19. september inviterte LaD.I.Y. Fest Berlin til fire fullstappede dager med foredrag, filmer, økologisk mat, workshops, konserter og fester. I tillegg til kule lokaler, god stemning og bra folk.

Den første dagen jeg jobbet frivillig på festivalen sto jeg ved infobordet og delte ut flyers med regler for hvordan man skal oppføre seg når man er på Ladyfest i Berlin. De som ikke kjente dem fra før av stoppet opp og leste de nøye. Alle fem punktene. Så nikket de anerkjennende, puttet lappen i lomma og gikk inn. Budskapet var forstått, her er det ikke rom for hverdagssexisme.

Den første Ladyfesten
Ladyfest har røtter tilbake til Riot Grrrl-bevegelsen i US på tidlig 90-tallet. Etter hvert som ordet "girl" ble mer og mer vanlig i mote- og musikkindustrien tok feminister på slutten av 90-tallet i bruk ordet "lady" og skapte en mer passende og uavhengig identitet som viste at feminister kan være både kule, opponerende, sexy og ekle på samme tid.

Den første Ladyfesten ble arrangert i Olympia, august 2000 med over 2000 oppmøtte. Sarah Dougher, Sleather-Kinney, Cat Power, Neko Case og Teresa Carmody var blant initiativtakerne. Sammen ønsket de å skape en non-profit, musikk- og kunstfestival for og av kvinner. Formålet var å fremme kvinnelige artister, band, musikalske grupper, performance-artister, forfattere, kunstnere, osv. gjennom konserter, workshops og frivillig arbeid. Samtidig ønsket Ladyfest å skape et frirom der kvinner kunne utfolde seg fritt fra sexisme og stereotype kjønnsroller.

Globalt fenomen
Etter den første Ladyfesten i USA spredte konseptet seg raskt til andre deler av USA, Europa og New Zealand. Ladyfest i Berlin regnes som en av de største Ladyfestene og har hatt årlige arrangementer siden 2003. Non-profit og "Do It Yourself" - prisippet (D.I.Y.) er felles for alle festivalene, mens tidspunkt, lengde og innhold varierer fra sted til sted. I Oslo er for eksempel Ladyfest en del av 8. mars-feiringen og varer en hel uke.

LaD.I.Y. Fest Berlin
LaD.I.Y. Fest Berlin har et hovedteam på ca. 15 kvinner, lesber og transer, i tillegg har alle poster på programmet egne arbeidsgrupper (filmgruppa, workshopgruppa, osv). En viktig del av D.I.Y. - prinsippet er "helping hand" og "gi så mye du vil"-donasjon. På den måten kan alle delta uansett hvilken økonomisk tilstand de er i og for nye folk er frivillig arbeidet en veldig bra måte å komme inn i miljøet på.

Årets program
Festivalens program var i år fordelt på ulike alternative steder, men det meste var sentrert rundt Schwartzer Kanal (Queer-vognfellesskap), About Blank (konsert/utested), Raumerweiterunghalle (Utleievogn) og SO36 (konserthall). Alle dagene var det konsert eller fest for alle kjønn, bortsett fra lørdagen, da var det kun WomenLesbianTrans-party på About Blank.

På dagtid kunne man delta på workshoper om forholds anarki, hardcore og maskulinitet, sambatrommer, sykkelverksted, sexisme i soverommet, massasje og livets tre. I Raumerweiterunghalle ble det vist kortfilmer og musikkvideoer og rundt 12 og 19 ble det servert økologisk vegansk mat. På lørdagen kunne man også delta på motdemonstrasjonen til en "abbort tar liv"-demonstrasjon.

De fem hovedreglene
I tillegg til blogginnleggets tittel er det fem hovedregler du bør vite om dersom du ønsker å delta på festivalen. Noen kaller de anti-sexistiske regler, andre kaller de vanlig folkeskikk:

1. Don’t harass anyone - regardless of gender/colour/(sexual) identity – neither verbally, nor by touching or staring at them without explicit permission. Respect other people’s boundaries! No means no!
2. Women/girls/trans people are no sex objects (neither are men). Don’t treat them as such!
3. Please be respectful when taking photos. Not everyone wants their private life to end up on the internet.
4. Concerning the concerts: Shorter people often can’t see the stage if tall people stand in front of them. If you can see everything standing a little further back, please do so. Concerning pogo pits: Don’t hurt other people, even if they are shorter and weaker than you. If you can’t control your body, stay out of the mosh pit.
5. Please keep these guidelines in mind even after walking out of the door. They are always useful.

Jeg kan være hamburger!

Noen sier at feministene har gått for langt, da har de ikke tatt seg en tur på byen!

Jeg og en venninne går hjem fra byen. Hun triller sykkel, jeg går et par meter ved siden av. Vi prater om vind og vær da vi hører noen si: "Jeg kan være hamburger!" En mann i 30-årene, tydelig berusa, har kommet opp på siden av oss. "Unnskyld, hamburger?" spør jeg. "Ja, brød, hamburger, brød. Jeg kan være hamburger." Stadig litt forvirra, mens det sakte begynner å gå opp for meg svarer jeg: "Hva faen er det du snakker om? Jeg tåler for det første ikke hvete og for det andre er jeg vegeterianer." "Vegeterianer?" "Ja, jeg spiser ikke kjøtt." "Men du vil ha meg som hamburger mellom to brød?" Når han sier brød peker han på oss etter tur. "Ehh. NEI! Overhodet IKKE!" svarer jeg rasende da jeg innser hva han egentlig har spurt om. Vi snur oss vekk fra han og setter opp farten. Ropende etter oss hører vi: "Sikker på dere ikke vil ha litt hamburger??"

Fy faen. Jeg ble fysisk og psykisk uvell. Ikke siden barneskolen har noen kalt fitta mi brød. Det verste er at han ikke siktet direkte til fitta mi heller. For han var vi to store og varme brød, to store og våte fitter. Så selv om vi gikk side om side, med god avstand oss i mellom. Uten å leie hender, holde rundt hverandre eller være seksuelle på noen som helst måte. For han var det nok at vi så ut til å ha en fitte mellom beina. Nok for han til å tenke at vi helt sikkert var hypp på han, for han var jo ståpikk i egen person.

Jeg sier det igjen: Fy faen. Noen må stoppe opp og fortelle slike personer at det ikke er greit å henvende seg til andre mennesker på den måten, ikke bare løpe unna. Det har nå blitt mitt nye prosjekt!

Bilde: Brød, hamburger, brød.

"Med tisletten i tasken - går intet i vasken!"

Lei av å stå i evig lang kø på jentetoalettet? Forbannet deg over at du ikke kan tisse stående? Ikke fortvil, nå er løsningen her! 

Du er på festival, klokken nærmer seg midnatt og stemningen i campen er på topp. Du sitter godt fordypet i en utrolig engasjerende samtale, da festblæra melder sin avskjed. En stund prøver du å overbevise deg om at det snart vil gå over. Du engasjerer alle muskler i området, kniper i hele bekkenmusklaturen, beina i kors som en knute på urinrøret, mens du biter i leppa for å skifte fokus. Den sprengende blæra gir seg likevel ikke. Samtalen stopper opp, du må reise deg og finne en do. Med samlede bein løper du avgårde til nærmeste do. Krise! Det er minst fem meter med kø. Etter noe som virker som et år med vrikking og hopping i køen er det endelig din tur. Du løsner buksa og drar ned trusa samtidig som du låser døren. Du tar en rask kikk etter dopapir, men hva er det du ser? Ikke bare er det tomt for dopapir, men dassen er faen meg overfylt!

Plasttuten
"Tislet", "kvinnepenis", "likestillingsrøret", kjært barn har mange navn. Første gang jeg hørte om fenomenet var på Roskilde for litt over 4 år siden. Der var det en gjeng jenter som ved å spikke til enden på 1,5 liters brusflaske, kunne styre unna alle dokøer og ufrivillig blotting. Jeg fikk til min store skuffelse aldri sett hverken produksjonen, verket eller bruken, men bildet av hvordan det ville sett ut brant seg likevel fast i hjernen. En liten trekantet plastsak med tut i enden, godt plassert mellom beina og vips kunne disse jentene stå og tisse. Jeg har alltid vært misunnelig både på jenter og gutter som er så heldige å blitt utstyrt slik at de ikke trenger å sette seg ned, men kan stå og tisse side om side. Derfor ble jeg mildt sagt henrykt over hvilke muligheter Roskilde-plasttuten kunne gi meg og nå har jeg endelig prøvd den.

Opprinnelsen
Den opprinnelige tisletten ble utarbeidet av danske Mette Falkenbrink. Med slagordet "Med tisletten i tasken - går intet i vasken!" introdusert Falkenbrink i 2006 det praktiske verktøyet til bruk for alt fra festivaldeltagere til eldre med vanskeligheter for å sette seg på huk. I motsetning til plasttuten fra Roskilde er Falkenbrinks tislet-pakke kun til engangsbruk. Den består av en sylinderformet papptube (tisletten), et tørkepapir og en våtserviett pakket inn i en miljøvennlig plastpose til bruk både før og etter. Den koster 7 danske kroner og fås kjøpt på apoteket i Danmark, eller på www.tislet.dk.

Bruken
På tislettens hjemmeside står det listet opp en rekke ulike bruksområder: Festivaler, camping plasser, når du står fast i bilkøen, på golfbanen, andre sportsplasser og på løpe- eller sykkeltur. I tillegg kan den være veldig praktisk i brannvesenet, militæret og politiet, seilere og lystfiskere, speider, på charterturer i bus, på veldig ekle offentlige toalette, for hofte- og ryggpasienter, og alle andre tenkelige steder der køen er lang, og tiden trang.

Er det ikke stor fare for å søle? Svaret er nei. Tisletten plasseres foran urinrøret og holdes det stødig skal det hverken søle eller blottlegge hverken rumpa eller fitta. Undertegnede kan i hvert fall bekrefte at Roskilde-plasttuten ikke lekker det minste, hverken med eller uten klær.

Løsningen
Du er på festival, klokken nærmer seg midnatt og stemningen i campen er på topp. Du sitter godt fordypet i en utrolig engasjerende samtale, da festblæra melder sin avskjed. En stund prøver du å overbevise deg selv om at det snart vil gå over. Da det ikke gjør det finner du frem vesken din, plukker opp en liten miljøvennlig plastpose og trasker rolig bort til gjerdet. Du åpner posen, tar ut tisletten og lirker den inn i den åpne buksesmekken. Holder den stødig foran urinrøret og letter på trykket. Da du er ferdig tørker du deg med tørkepapiret, putter tisletten og papiret ned i posen og tørker hendene med våtservietten. Til slutt kaster du posen og våtservietten i nærmeste søppelkasse.

Bilde: Min selvlagde tislet

Kvinneskets feministmusikk 1: Anti-Flag

Feminism is for Everybody! av Anti-Flag:

"Man hating, job stealing, god defying lesbians"
There is no truth to your fucking ignorance
So fuck the kings men
We're all the peoples feminists
We won't put your patriarchal systems back together again

This is what a feminist looks like
This is what a feminist sounds like

So you sit back counting all your pain staking loses
You grovel, your as backwards as the thoughts in your head..

This is what a feminist looks like
This is what a feminist sounds like

Refuse to be a victim of this gender warfare
Don't even get us started on assholes
Who still think it's ok to call
Inanimate objects gay
And are quick to call you a fag...
Homophobes FUCK OFF!!!!!

Bilde: Coveret på veldedighetsalbumet Protect: A Benefit for the National Association to Protect Children

Hjernevasken fortsetter.

Alle "biologene" har vist seg å være psykologer. Programbeskrivelsen om at Eia setter biologien likeverdig opp mot samfunnsvitenskapen er feil. At samfunnsforskernes intervjuer er kryssklipt fra helvete er heller ingen overdrivelse. Men ingenting er så dumt at det ikke er godt for noe.

I dag inviterte nemlig Senter for Tverrfaglig Kjønnsforskning til studentfagkveld med pizza og hjernevask-diskusjon. Leder for STK Jorunn Økland og Mannsforsker Øystein G. Holter, fortalte litt om deres erfaringer og ville høre hvordan vi studentene hadde opplevd debatten. I tillegg hadde Senteret invitert tre biologistudenter. Med andre ord en veldig spennende kombinasjon av mennesker, og ikke minst et nærmest historisk øyeblikk.

Det kom kort fortalt mye fint ut av dette møte, men noe av det fineste med diskusjonen var fokuset på hvilke positive sider vi kunne trekke ut fra debatten, og ikke minst hvordan vi; biologer og kjønnsforskere, kan lære av hverandre og gjøre oss bedre forstått for hverandre. Vi snakket om etiske perspektiver på hva som bør og ikke bør forskes på og bruken av de resultatene man finner, som for eksempel raseforskning. Vi snakket om Epi Gen (teori om at gener kan endres/påvirkes av ytre omstendigheter) og at på grunn av Hjernevask vet til og med Kari Nordmann hva Epi Gen er og at de fleste nå også har hørt om STK.

Jeg tror noe av det som gjorde møtet så fruktbart var at begge parter var oppriktig nysgjerrige på å høre den andre partens tanker og refleksjoner rundt debatten. Vi var dessuten enige om at Eias program hadde hatt en klar agenda mot samfunnsvitenskapen og at det tydelig fremgikk at mannen ikke hadde snøring på hva han drev med. Likevel kunne vi nesten med sikkerhet si at møte vi satt i neppe ville ha skjedd dersom Hjernevask ikke hadde blitt vist.

Senteret fortalte også at de ønsket større tverrfaglighet mellom fakultetene. Et ønske som riktig nok var ytret før Hjernevask, men som har blitt dessto viktigere i etterkant. Inspirert av Senteret for Tverrfaglige Kjønnsstudier i Berlin, der alle fakultetene må gi bort en halv stilling til kjønn, ønsker STK å innføre et lignende tiltak på Universitetet. Dette er en veldig spennende utvikling som jeg tror vil bidra til å åpne opp for flere interessante og viktige diskusjoner og perspektiver i kjønnsforskningen.

Bilde: Gillespinault

"Hjernevask"

Første episode av Harald Eias "Hjernevask" har begynt på NRK. Her blir biologer satt opp mot kjønnsforskere, for å se hva den egentlig grunnen til det norske likestillingsparadokset er. Det er likevel tydelig hvem som får mest "spalteplass".

Eia har her en gylden mulighet til å forene de to motpolene, til å gi den norske befolkningen et bredere og mer nyansert perspektiv. Likevel velger han den gode gamle måten, å sette motpolene opp mot hverandre. Det er en reproduksjon av en evig lang konflikt. De små nyansene er absolutt til stede, men blir ikke gitt særlig mye plass. For eksempel kommer det frem av en undersøkelse at testosteronnivået påvirker hvilke leker babyer ønsker å leke med. Babyer med høyt testosteronnivå liker gjerne mekaniske leker. Men hva med jenter som har høyt testosteronnivå? De blir mer maskuline og liker også mekaniske leker. Gutter som ikke vil leke med mekaniske leker nevnes ikke i det hele tatt.

Et annet problem med presentasjonen av denne undersøkelsen er at det hverken nevnes hvor mange babyer den er prøvd ut på, hvilke sosiale klasser babyene kommer fra, om de har søsken, osv. Av det jeg har lært hittil på det samfunnsvitenskapelig fakultetet er det gjennomgående at mennesker er sosiale vesener, vi er komplekse og i aller høyeste grad påvirkelige. Dette får ingen av kjønnsforskerne uttalt seg om. Hva samfunnsvitenskapen er og står for, og ikke minst hvordan samfunnsvitenskapen forklarer kjønnsforskjeller og det norske likestillingsparadokset gis veldig lite plass. To åndedrag: Det er ingen forskjell mellom kvinner og menn (sett bort i fra kroppslige fenomener som kjønnsorgan, hår og muskelmasse) og jenter og gutter vil i utgangspunktet få like interesser om de oppdras likt.

Poenget mitt er ikke å fornekte biologiens teorier, det jeg ønsker er å sette ting i riktig perspektiv. Biologene er minst like teoretiske som kjønnsforskerne når alt kommer til alt. Ingen biolog kan slå i bordet og si sånn er det, her er bevisene. En forsker er uansett menneske og vil alltid være styrt av egne fordommer og forutinntatte antagelser. Poenget mitt er at verden slik vi kjenner den i dag og slik den har blitt styrt i flere hundre år har rettferdiggjort mye faenskap og urettferdigheter med begrunnelse i biologien. Selv om mange av disse urettferdighetene gang på gang har blitt grundig motbevist, finner vi flere eksempler på at det fremdeles brukes den dag i dag.

Det kan godt være at testosteron påvirker empati og interesse for mekaniske leketøy, men det er ikke dermed sagt at ting er skrevet i stein. Menn kan likevel være gode omsorgspersoner, kvinner kan likevel mestre en gravemaskin. Hvorfor er kvinner i Norge veldig aktive innen sport, mens kvinner i Frankrike foretrekker fysikk? Mennesket er mer komplekst enn bare testosteronnivå. På et foredrag om biologi og kjønnsroller sa foredragsholderen at han mente vi i større grad burde ta hensyn til biologien i politiske avgjørelser. Jeg vil påstå at biologien er og alltid vil være gjeldende i større eller mindre grad når politiske avgjørelser blir tatt. Mye av de tankene vi har om samfunnets beste er allerede forankret med et biologisk bakteppe. Jeg tenker at det er nettopp derfor kjønnsforskere ikke vil gi biologien plass, fordi den allerede er overalt og gjennomsyrer oss usynlig og synlig. Den samme foreleseren sa også at han så med bekymring på at gutter og jenter skal oppdras likt. Jeg mener likevel at hvis biologien er så sterk bør det ikke ha noen betydninge uansett.

Tilbake til Harald Eia og den fantastiske "Hjernevask" må jeg si at jeg syntes det var skuffende lite åpenhet for å forene disse motpolene, kun helt i slutten av programmet skyter han inn en kommentar om at en av biologene ikke nødvendigvis mener at biologien er hele svaret på kjønnsforskjellene. Og det er jo nettopp dette som etter min mening er nytt og spennende. At biologer og samfunnsforskere er uenige er ingen nyhet, denne diskusjonen tror jeg allerede det er mange som har tatt med seg i grava. Det jeg ser på som mer konstruktivt er heller å få disse to motpolene til å snakke sammen, ikke prøve for hundrede gang å finne ut hvem som har rett. Psykologien har for lengst lagt miljø- og arvdiskusjonen på hylla og fokuserer i stedet på begge samtidig. Kroppen og psyken henger sammen, det ene påvirker det andre og omvendt. Men for å jevne ut den skeive fordelingen av "spalteplass" tror jeg det er nødvendig med nettopp kjønnsforskere som sender biologien nedenom og under, spesielt når biologien fremdeles på så mange måter brukes som et maktmiddel.

Tales of Passion

Det finnes mange svar på spørsmålet: Er du feminist? Om du ikke har røde strømper eller brenner for kjønnskvotering og likestillingspolitikk, kan du likevel svare noe annet enn blankt nei.

Jeg synes det er trist at man ikke skal kunne svare ja på et slikt spørsmål, uten å måtte komme med en eller annen form for forklaring. Eller unnskyldning. "Jeg er egentlig litt feminist, men du må ikke si det til noen". Feminister har fått et ufortjent rykte på seg å være mannehatende og voldelige. De har hår under armene og bruker ikke sminke. Det er likevel ikke alltid sånn at alle feminister passer inn i denne beskrivelsen, på samme måte som at ikke alle som passer inn i denne beskrivelsen nødvendigvis er feminister.

I Norge kan man enkelt si at feminisme i dag er likestilling og kjønnskvotering. For mange stopper det nettopp der. Jo, det er denne kvinnedagen da. Og likelønn. Ja, de kvinnfolka gir seg aldri. Først får de lillefingern, men så skal de faen meg ha hele hånda. Menn har ikke en dritt de skulle sagt lenger. Mannsdominert samfunn, du liksom?! I Norge er det kvinnene som "bestemmer", likevel er de fleste sjefer fremdeles menn.

Heldigvis, er feminisme så utrolig mye mer enn likelønn og kjønnskvotering. Det kommer ikke alltid like godt til uttrykk. Feminisme handler mest av alt om menneskerettigheter og solidaritet. Den politiske tittelen "Feminist" kan for noen være problematisk å bruke, men å svare blankt nei til feminisme og fordømme dens nødvendighet i verden, tror jeg handler mer om uvitenhet. Uvitenhet om hvilken betydning feminisme har hatt (fremdeles har og kan få) for så mange mennesker, ikke bare for kvinner, men for menn og barn også.

Det er ikke mitt prosjekt at alle skal kalle seg feminist. Noen er miljøaktivister, noen sosialdemokrater og andre er ikke så opptatt av å definere seg. Mitt budskap er heller å si at det er mange måter å være feminist på, definert eller udefinert. Det handler egentlig om at man ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve. Er du fremdeles i tvil, eller bare vil høre en bra tale, vil jeg anbefale deg å høre Isabel Allendes´ Tales of passion.

Bilde: Isabel Allendes

Rettferdighet.

Rettferdighet er kanskje det fineste og vankeligste ordet jeg vet om. Rettferdighet kjempes for i alle land, kulturer, samfunn og hjem. Det finnes på alle nivåer og vi har vel alle erfart hva det innbærer, spesielt om man har blitt utsatt for urettferdighet. Det er nettopp det som ofte gjør det så vanskelig med rettferdighet. For der det finnes rettferdighet, finnes det gjerne mer urettferdighet.

Ofte har man ulike oppfatninger av hva som er rettferdig og ikke. Er det for eksempel rettferdig at vestlige journalister sitter og lesker seg med vann og mat på et hotell i Haiti, når det er vannmangel og store ødeleggelser i hele landet? Er det rettferdig at vi mennesker bruker dyr til fordel for oss selv gjennom forskning, pelsindustri og mat? Er det rettferdig at kvinner tjener mindre enn menn? Er det rettferdig at miljøaktivister får like lang straff som en voldtektsforbryter?

Når mennesker engasjerer seg på vegne av andre og demonstrerer for å oppnå rettferdighet for disse, burde man ikke heller  rose og oppmuntre dem til å fortsette? Ofte synes jeg straff og gjerning sjeldent henger sammen. Det gjør uskyldige til kriminelle. Det provoserer meg at et land som Norge kan gjøre så lite for de svake, kun for å holde oppe en eller annen form for fasade. En fasade om rikdom, olje og status. Da blir ikke bistandsarbeid, miljøspørsmål og rusomsorg like viktig i praksis. For når alt kommer til alt, er det jeg, meg og mitt som gjelder. Da kan rettferdigheten bare ha det så godt.

Kvinnelig seksualitet

Siste del av 1700-tallet var det en oppfattelse av at kvinners seksuelle nytelse ikke var tilstedet, men at det heller var en uventet konsekvens av at reproduksjon hadde kommet på et mer sofistikert nivå. Tidligere var orgasme sterkt forbundet til den kvinnelige seksualiteten og reproduksjon i form av at en kvinne ikke kunne bli gravid uten å få orgasme. Voldtatte kvinner som ble gravide hadde med andre ord nytt voldtekten. De ble stemplet som horer og kunne takke seg selv for ulykken.

Selv i dagens Norge er kvinners seksualitet en gåte. Står du i fare for å måtte operere bort en eggstokk får du lekset opp en hel haug informasjon om hvordan dette ikke har noe å si for fruktbarheten og dine muligheter til å få barn. Men spør du de samme legene ett spørsmål om hvordan denne eggstokken vil påvirke seksuallivet ditt, er de fullstendig blanke. Om produksjon av hormoner og eggstokker henger sammen med mulighet for orgasme og seksuell lyst kan de ikke svare på.

At kvinners seksualitet forbindes med reproduksjon og at menns seksualitet forbindes med nytelse er for meg et mysterium. Ta historien om Adam og Eva for eksempel. Gud spør Adam om hva han ønsker seg mest: Jeg vil kunne pisse stående! Okei, sier Gud. Da får du serieorgasmer, Eva. Det er jo tidenes paradoks. En kvinne kan få flere orgasmer etter hverandre, en mann kan sjeldent få flere enn en. Tar man dette i betraktning, ville det heller vært logisk å knytte mannens orgasme til reproduksjon. Ettersom kvinnens orgasme kan komme både før, under og etter selve reproduksjonen.

Myten om kvinnens seksualitet blir på den måten helt absurd. I innlegget "Kan jeg få bli med" skrev jeg at en typisk oppfatning om kvinnelig seksualitet har vært at en kvinne ikke har en egen seksualitet uten en penis. Jeg blir fristet til å si at det er mannen som ikke har en egen seksualitet uten en vagina. Selv om jeg vet at heller ikke det stemmer. Det blir bare så absurd at fitter, med alle sine serieorgasmer, klitoris og g-punkter, skulle være til kun for å tilfredsstille en mann eller for at mennesker skal reprodusere seg. Man kan jo spørre seg om det er derfor menn sies å tenke mer på sex enn kvinner; siden menn bare har denne ene orgasmen, mens kvinner kan holde på i det uendelige - det kan jo fort bli litt kjedelig i lengden, eller?

Bilde: "Vaginakjoler" av Marie Kristiansen