I Berlin kan man leve et helt liv uten å måtte forholde seg til homofober, mannssjåvinister og høyreekstremister. Et paradis eller en flukt fra virkeligheten?
I mine knappe tre måneder som utvekslingsstudent i Berlin, har jeg nå begynt å innse hvilket underfundig paradis jeg lever i. I min tid her har jeg hverken blitt sjekket opp, seksuelt trakassert eller tatt på av fulle og respektløse menn eller kvinner. Jeg har ikke truffet noen som mener at homofili er unaturlig og syndig, eller fått upassende tilbud om trekant. Likevel kan jeg finne plakater, flyers og e-mailinvitasjoner til skjermede feministiske og/eller lesbiske arrangementer over alt. Ser man på antall av disse "frisone"-arrangementene skulle man tro at homofobi og sexisme florerte rundt et hvert gatehjørnet og at menn i Berlin, mer enn i Oslo, er ekstremt mannssjåvinistiske og pågående. Min erfaring er likevel den motsatte.
Hvordan kan det da ha seg at jeg på samme tidspunkt i Oslo i fjor, opplevde å bli seksuelt trakassert tre ganger i løpet av en og samme kveld? At jeg fikk opptil ti slengbemerkninger og en forespørsel om trekant da jeg kysset en jente på åpen gate, mens jeg i Berlin ikke har opplevd en eneste situasjon som kan sammenlignes? Er folk generelt mer veloppdragne i denne byen? Er feminisme mer respektert og utbredt? Eller har jeg rett og slett vært veldig heldig med de menneskene jeg har truffet?
Min teori
I Berlin bor det ca 3 millioner mennesker, det er seks ganger Oslos befolkning. Hypotetisk sett kan man tenke seg at antall skeive, feminister, venstreorienterte og alternative mennesker dermed kan ganges med seks (de påfølgende eksemplene er illustrasjoner og kan ikke regnes som fakta). For hvert politiske hus (Blitz) og kulturhus (Hausmania) som representerer en alternativ scene, har Berlin seks lignende hus. For hvert gjenlevende husprosjekt, har Berlin seks slike husprosjekter. Slik kan man også tenke seg det politiske aktivistmiljøet med organisasjoner, festivaler, demonstrasjoner, osv.
På grunn av det relativt høye antallet politisk aktive mennesker er det derfor enkelt å danne politiske kollektiver som fremmer bestemte politiske holdninger og ståsted (kvinne/lesbe/transe-kollektiver, hippiekollektiver, punkekollektiver, osv.). Antallet mennesker gir også større mulighet for et mangfold av alternative og politiske puber, barer, festivaler, konserter og diverse andre arrangementer. Jeg mener selvfølgelig ikke at slike alternative kollektiver, puber og konserter ikke finnes i Oslo. Det jeg vil frem til er at med et så stort antall mennesker og et så stort variert kulturelt og politisk alternativmiljø, er muligheten for å leve et helt liv isolert fra mennesker med andre politiske eller moralsek holdninger veldig stor.
Som eksempel kan jeg vise til mine tre måneder i Berlin. I disse tre månedene har jeg kun truffet og snakket med venstreorienterte mennesker, feminister og/eller queeraktivister (med unntak av noen få erasmusstudenter). Jeg har bodd i et politisk aktivt hippiekollektiv og bor nå i et kvinne/lesbe/transe-kollektiv der flere er aktive queeraktivister. Jeg er engasjert i en feministfestival (Ladyfest Berlin), trener med en queerfeministisk jentebokseklubb og for å orientere meg om hva som skjer sjekker jeg "Stressfaktor" (en politisk nettside med oversikt over alle venstreorienterte-arrangementer i Berlin).
Gjemsel i hvert sitt hi
Tilbake til de innledende spørsmålene: Er folk mer veloppdragne i denne byen? Er feminister mer akseptert? På tross av mange aktivister og hyppige arrangementer tror jeg ikke det. Har jeg vært heldig med menneskene jeg har truffet? På sett og vis ja. For det er ikke bare feminister, venstreorienterte og queeraktivister som må ganges med seks, dessverre. Men hvor er alle mannssjåvinistene og homofobene? De gjemmer seg de også. På samme måten som at jeg går rundt i mitt lille paradis, går de rundt i sitt.
Det har unektelig vært et veldig behagelig og nesten etterlengtet pusterom fra alle konfrontasjoner og stadige diskusjoner. Deilig å ikke måtte forklare og forsvare sitt politiske ståsted og valg av studier, eller å "komme ut av skapet" til en hver tid. Samtidig er jeg likevel kritisk til å leve så adskilt fra resten av verden, og stiller spørsmålstegn ved om dette er den beste måten å overvinne fordommer og skape et åpent og tolerant samfunn på. For i hvilken grad kan vi komme til enighet eller møtes på midten når vi gjemmer oss i hvert vårt hi? En behagelig flukt i nuet, men vil det egentlig forandre noe på langsikt?
Jeg tror ikke det. Jeg tror ikke at verden blir et bedre sted ved å flykte. En bedre verden får man gjennom god kommunikasjon og konfrontasjoner som inkluderer gjensidig respekt. Selv om Berlin er et behagelig sted å rømme til, tror jeg man ville kommet lenger om de ulike partene kommuniserte bedre. For å sitere Dalai Lama: "In the practice of tolerance, one's enemy is the best teacher".
Bilde: Lady Lounge 2010.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar