Rettferdighet.

Rettferdighet er kanskje det fineste og vankeligste ordet jeg vet om. Rettferdighet kjempes for i alle land, kulturer, samfunn og hjem. Det finnes på alle nivåer og vi har vel alle erfart hva det innbærer, spesielt om man har blitt utsatt for urettferdighet. Det er nettopp det som ofte gjør det så vanskelig med rettferdighet. For der det finnes rettferdighet, finnes det gjerne mer urettferdighet.

Ofte har man ulike oppfatninger av hva som er rettferdig og ikke. Er det for eksempel rettferdig at vestlige journalister sitter og lesker seg med vann og mat på et hotell i Haiti, når det er vannmangel og store ødeleggelser i hele landet? Er det rettferdig at vi mennesker bruker dyr til fordel for oss selv gjennom forskning, pelsindustri og mat? Er det rettferdig at kvinner tjener mindre enn menn? Er det rettferdig at miljøaktivister får like lang straff som en voldtektsforbryter?

Når mennesker engasjerer seg på vegne av andre og demonstrerer for å oppnå rettferdighet for disse, burde man ikke heller  rose og oppmuntre dem til å fortsette? Ofte synes jeg straff og gjerning sjeldent henger sammen. Det gjør uskyldige til kriminelle. Det provoserer meg at et land som Norge kan gjøre så lite for de svake, kun for å holde oppe en eller annen form for fasade. En fasade om rikdom, olje og status. Da blir ikke bistandsarbeid, miljøspørsmål og rusomsorg like viktig i praksis. For når alt kommer til alt, er det jeg, meg og mitt som gjelder. Da kan rettferdigheten bare ha det så godt.