Når en kvinne føder et barn, tenker man i dag at det er fint
og hyggelig. Det er i og for seg alvorlig nok, men det er på
en måte konsekvensen av å være kvinne. Ingen tenker
spesielt over at det en kvinne gjør når hun blir "smelt på
tjukka" er å risikere hele sin kropp og sitt liv for så å gi liv
til et annet menneske. Når en mann går ut i krig risikerer
han sitt liv for Fedrelandet, for Kongen og for Folket. Det
høres så stort ut når man sier det på den måten. Med
Kongen, Fedrelandet og Folket i ryggen, går jeg ut i denne
krigen. Kan en kvinnes graviditet sammenlignes?
I Redd Barna magasinet hevdes det at det er 300 ganger
farligere å føde i et fattig land, enn i et rikt land. 1500
kvinner dør hver dag på grunn av fødselskomplikasjoner.
I Nigeria dør en av syv kvinner under fødselen, dette er til
stor forskjell fra vestlige land der en av 47. 600 kvinner
dør. Jeg tror vi glemmer hva det faktisk innebærer når en
kvinne blir gravid. Når en kvinne blir voldtatt er det ikke
bare et brutalt overgrep, men hun kan også risikere å bli
gravid. Hvis en av syv kvinner dør under fødselen kan man,
satt på spissen, si at en voldtekt er så godt som en dødsdom.
Først blir man fysisk og psykisk torturert for senere, sakte
og sikkert kjenne din egen dødsdom vokse i magen.
Den vestlige fremstillingen av gravide kvinner er så
romantisert og nærmest latterliggjort i forhold til de
enorme påkjenningene og konsekvensene en graviditet
kan ha, at det skremmer meg. At noen kan være i mot
abort skremmer meg nesten enda mer. Ville du tvunget
noen ut i krig mot deres vilje? Det slår meg at mødre
gråter over sine sønner som må ut i krig, men når døtrene
blir gravide får de ikke slippe unna. En konsekvens av et
mannsdominert samfunn som aldri kan sette seg inn i en
gravid kvinnes tilstand? Kvinner i fattige land blir ofte
tvunget til å føde barn hele tiden, de gjør rett og slett ikke
annet enn å være gravide og føde. Flest mulige barn, så
man kan få flest mulige sønner. De risikerer sitt eget liv
helt fra første til siste barn. Får de fødemedaljer? Blir de
fremstilt som helter?
Personlig håper jeg at jeg aldri blir gravid, hvert fall ikke i
et fattig land. Her i vesten skal det ganske mye til før det er
snakk om liv eller død. Heldigvis. Likevel er det så vanvittig
skummelt. Det vokser noe inne i meg, som kan koste meg
livet mitt. Er det da verdt det?
lørdag 21. februar 2009
mandag 9. februar 2009
Livet.
Livet. Slik det er fremstilt, har en vei og den går rett frem.
Alle filmer man ser, alle bøker, alle historier man hører går
en vei. Det er så enkelt. Det er bare å finne den man skal
være med. Det er en for alle og når man finner den virkelige
store kjærligheten, så ordner alt seg. Da lever man lykkelig
alle sine dager.
Men hva om jeg ikke vil leve lykkelig alle mine dager? Hva
om jeg ikke bare trenger denne ene personen? Eller hva om
jeg fant en sånn person, men heller ville være alene? Hva
er det egentlig med denne dualismen? Hvorfor må det på
død og liv være to for resten av livet? Hvorfor må samfunnet,
normene, kulturen vår fokusere så infernalsk mye på at vi må
finne den vi skal leve med resten av livet så fort som mulig?
Er ikke livet ganske langt? Hvorfor dette hastverket? Hva om
jeg heller bare vil leve med meg selv? Hvorfor er det ingen som
fokuserer på det?
Vi er født alene og vi dør alene. Vi lever alene. Jeg er bare meg
og for at jeg kan ha det bra med meg må jeg lære meg selv å
kjenne, ikke alle andre. For at jeg skal ha det bra må jeg gjøre
det som er bra for meg, ikke for alle andre. Den eneste som
stopper meg i å gjøre det jeg vet er bra for meg er meg selv. Råd
og tips om hvordan jeg skal leve mitt liv eller om hva som er best
for meg, er det bare jeg som kan finne ut. Om samfunnets normer
mener at det beste for mennesker er å finne den rette, skaffe seg
en jobb man trives i, stifte familie og etablere seg, betyr ikke det
at det føles rett inne i meg. For noen tviler jeg ikke på at dette er
rett, men jeg mener og tror at dersom alle fikk blanke ark og
muligheten til å velge akkurat det de ville uten noen andres
meninger eller fordommer, så ville hvert fall dobbelt så mange
valgt en annen livsstil.
Det enkel er ofte ikke det beste, det er det lettvinte og trygge.
En utfordring er bare så stor som du gjør den til selv, et tap er
bare så stort som du velger at det skal bli. En sorg er bare så
tung du ønsker at den skal være. Alt styrer vi selv. Når noen
styrer over oss er det fordi vi ikke tror at vi klarer å styre over
oss selv. Likevel er det i seg selv en måte å styre livet sitt på.
Et valg. Du kan velge, hvis du tør. Hvis du tør å stole på deg selv.
Hvis du blir kjent med deg selv og blir trygg på deg selv. Jeg har
valgt å være bestevenn med meg selv, på samme måten som jeg
har valgt å være bestevenn med bestevennene mine.
Livet. Sånn det er fremstilt har ikke lært meg dette. Dette har jeg
lært selv, fordi jeg valgte å finne ut ting på egenhånd. Du kan gi
meg så mange råd du ønsker, men du kan aldri virkelig råde meg
til noe som helst, for du er ikke meg. Livet går uansett ikke rett frem,
det går i sirkler, kvadrat, krusseduller og noen ganger litt på skrå.
Det går frem og det går tilbake, det står stille, det går opp og det går
ned og midt i mellom. Det er ikke en vei, det er mange. Et tre strekker
seg ikke bare oppover, det greiner seg ut i alle retninger.
Alle filmer man ser, alle bøker, alle historier man hører går
en vei. Det er så enkelt. Det er bare å finne den man skal
være med. Det er en for alle og når man finner den virkelige
store kjærligheten, så ordner alt seg. Da lever man lykkelig
alle sine dager.
Men hva om jeg ikke vil leve lykkelig alle mine dager? Hva
om jeg ikke bare trenger denne ene personen? Eller hva om
jeg fant en sånn person, men heller ville være alene? Hva
er det egentlig med denne dualismen? Hvorfor må det på
død og liv være to for resten av livet? Hvorfor må samfunnet,
normene, kulturen vår fokusere så infernalsk mye på at vi må
finne den vi skal leve med resten av livet så fort som mulig?
Er ikke livet ganske langt? Hvorfor dette hastverket? Hva om
jeg heller bare vil leve med meg selv? Hvorfor er det ingen som
fokuserer på det?
Vi er født alene og vi dør alene. Vi lever alene. Jeg er bare meg
og for at jeg kan ha det bra med meg må jeg lære meg selv å
kjenne, ikke alle andre. For at jeg skal ha det bra må jeg gjøre
det som er bra for meg, ikke for alle andre. Den eneste som
stopper meg i å gjøre det jeg vet er bra for meg er meg selv. Råd
og tips om hvordan jeg skal leve mitt liv eller om hva som er best
for meg, er det bare jeg som kan finne ut. Om samfunnets normer
mener at det beste for mennesker er å finne den rette, skaffe seg
en jobb man trives i, stifte familie og etablere seg, betyr ikke det
at det føles rett inne i meg. For noen tviler jeg ikke på at dette er
rett, men jeg mener og tror at dersom alle fikk blanke ark og
muligheten til å velge akkurat det de ville uten noen andres
meninger eller fordommer, så ville hvert fall dobbelt så mange
valgt en annen livsstil.
Det enkel er ofte ikke det beste, det er det lettvinte og trygge.
En utfordring er bare så stor som du gjør den til selv, et tap er
bare så stort som du velger at det skal bli. En sorg er bare så
tung du ønsker at den skal være. Alt styrer vi selv. Når noen
styrer over oss er det fordi vi ikke tror at vi klarer å styre over
oss selv. Likevel er det i seg selv en måte å styre livet sitt på.
Et valg. Du kan velge, hvis du tør. Hvis du tør å stole på deg selv.
Hvis du blir kjent med deg selv og blir trygg på deg selv. Jeg har
valgt å være bestevenn med meg selv, på samme måten som jeg
har valgt å være bestevenn med bestevennene mine.
Livet. Sånn det er fremstilt har ikke lært meg dette. Dette har jeg
lært selv, fordi jeg valgte å finne ut ting på egenhånd. Du kan gi
meg så mange råd du ønsker, men du kan aldri virkelig råde meg
til noe som helst, for du er ikke meg. Livet går uansett ikke rett frem,
det går i sirkler, kvadrat, krusseduller og noen ganger litt på skrå.
Det går frem og det går tilbake, det står stille, det går opp og det går
ned og midt i mellom. Det er ikke en vei, det er mange. Et tre strekker
seg ikke bare oppover, det greiner seg ut i alle retninger.
onsdag 4. februar 2009
Når kjønn blir overflødig
Forrige mandag hadde jeg min første forelesning i sosiologi. Det var en vanvittig opplevelse på mange måter. For det første var foreleseren vår en utrolig engasjerende og dyktig fyr. Han hjernevasket meg totalt i tvilen på om jeg skal ta utdyping i sosiologi eller sosialantropologi. Jeg skal selvfølgelig holde meg til sosiologi. Jeg satt som et tent lys, hele forelesningen. Fullstendig inn i min egen verden. To og en halv time gikk som et kvarter. Jeg var så inn i min egen verden at jeg ikke registrerte da de ved siden av meg prøvde å spørre om jeg ville ha tyggis. For de som kjenner meg var jeg akkurat som når jeg ser på tv.
Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».
«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?
Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.
Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.
Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?
Foreleserns utrolige engasjement smittet veldig, men likevel klarte han å vekke en vanvittig skepsis i meg. Denne mannen, så engasjert og opplyst, men likevel så ureflektert og uviten. Det tok en stund før jeg skjønte hva jeg hadde reagert på og hvorfor. I et eksempel på å forklare formålsrelasjoner snakket han om mål og veien dit. «Hvis målet ditt er å tjene mest mulig penger må du kalkulere deg frem til det yrket som kan gi deg mest penger. Da kan du fort eliminere yrker som førskolelærer og sykepleier, sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet».
«Sånne kvinneyrker som ikke gir deg penger, men mening i arbeidet». Han prøvde å være morsom, og det fungerte til en viss grad. Jeg tror kanskje jeg lo litt jeg også, før jeg hørte gjenklangen av setningen hans. Den festet seg, uten at jeg skjønte helt hva som var problemet. For det stemte jo, det var jo eksempler på såkalte kvinneyrker og det er jo gjerne de jobbene som gir arbeidet mer mening, uten at det viser seg i penger. Hva var problemet da? Hvorfor følte jeg trangen til å rynke på nesa og skule på han for akkurat den setningen?
Det var bemerkningen av kjønn. Hvorfor måtte han på død og liv legge til at det var et typisk kvinneyrke? Var det i det hele tatt relevant for eksempelet? Nei, det var fullstendig irrelevant. Eksempelet gikk ut på å vise til lavtlønnede yrker. De fleste assosierer førskolelærere og sykepleiere med lav lønn. Det hadde holdt i massevis å bare nevne det. Likevel valgte han å presisere at dette var kvinneyrker. Han gikk fra et eksempel som handlet om lønn til et eksempel som handlet om likelønn. I tillegg til at han gjorde narr av det.
Poenget mitt er at foreleseren min, ved å trekke inn kjønn, svekket sitt eksempel heller enn å styrke det. Ved å sette kjønn til eksempelet vinklet han eksempelet over til kjønnede yrker, i stedet for å holde seg til lavt lønnede yrker. En sykepleier må ikke være kvinnelig, men en sykepleier har gjerne lav lønn. Skal man velge bort et yrke på bakgrunn av hva som gir mest inntekt er kjønn fullstendig irrelevant. Det er som når et band bestående av jenter ikke lenger er et band, men et jenteband. Eller når man hele tiden skal skille mellom årets kvinnelige artist og mannlige artist. Hvorfor ikke bare artist? Hvorfor ikke bare sykepleier? Problemet når kjønn bemerkes på denne måten er at kjønnet blir stående i første rekke og det egentlig relevante kommer derfor i andre rekke.
Begreper som mann, kvinne, feminin og maskulin inneholder dessuten årtusener med assosiasjoner og normer. Når man presiserer at et yrke er et typisk kvinneyrke befester man en hel del av disse normene. Kvinner er i større grad bedre egnet som omsorgspersoner, kvinner handler kun etter følelser og kvinner bør ikke bry seg om karriere, men heller ta seg av barn og hus, osv. Samtidig fremhever man også normer knyttet til mannen, og er med på å fremheve at disse yrkene ikke er ment for menn. Det overrasket meg, at en så engasjert og opplyst mann, likevel ikke hadde den fjerneste anelse om hva han holdt på med. Jeg trodde sosiologi var studiet av det moderne samfunn og menneskene i den. Er ikke feminisme og kjønn en del av det?
Abonner på:
Innlegg (Atom)