Tales of Passion

Det finnes mange svar på spørsmålet: Er du feminist? Om du ikke har røde strømper eller brenner for kjønnskvotering og likestillingspolitikk, kan du likevel svare noe annet enn blankt nei.

Jeg synes det er trist at man ikke skal kunne svare ja på et slikt spørsmål, uten å måtte komme med en eller annen form for forklaring. Eller unnskyldning. "Jeg er egentlig litt feminist, men du må ikke si det til noen". Feminister har fått et ufortjent rykte på seg å være mannehatende og voldelige. De har hår under armene og bruker ikke sminke. Det er likevel ikke alltid sånn at alle feminister passer inn i denne beskrivelsen, på samme måte som at ikke alle som passer inn i denne beskrivelsen nødvendigvis er feminister.

I Norge kan man enkelt si at feminisme i dag er likestilling og kjønnskvotering. For mange stopper det nettopp der. Jo, det er denne kvinnedagen da. Og likelønn. Ja, de kvinnfolka gir seg aldri. Først får de lillefingern, men så skal de faen meg ha hele hånda. Menn har ikke en dritt de skulle sagt lenger. Mannsdominert samfunn, du liksom?! I Norge er det kvinnene som "bestemmer", likevel er de fleste sjefer fremdeles menn.

Heldigvis, er feminisme så utrolig mye mer enn likelønn og kjønnskvotering. Det kommer ikke alltid like godt til uttrykk. Feminisme handler mest av alt om menneskerettigheter og solidaritet. Den politiske tittelen "Feminist" kan for noen være problematisk å bruke, men å svare blankt nei til feminisme og fordømme dens nødvendighet i verden, tror jeg handler mer om uvitenhet. Uvitenhet om hvilken betydning feminisme har hatt (fremdeles har og kan få) for så mange mennesker, ikke bare for kvinner, men for menn og barn også.

Det er ikke mitt prosjekt at alle skal kalle seg feminist. Noen er miljøaktivister, noen sosialdemokrater og andre er ikke så opptatt av å definere seg. Mitt budskap er heller å si at det er mange måter å være feminist på, definert eller udefinert. Det handler egentlig om at man ønsker å gjøre verden til et bedre sted å leve. Er du fremdeles i tvil, eller bare vil høre en bra tale, vil jeg anbefale deg å høre Isabel Allendes´ Tales of passion.

Bilde: Isabel Allendes

Rettferdighet.

Rettferdighet er kanskje det fineste og vankeligste ordet jeg vet om. Rettferdighet kjempes for i alle land, kulturer, samfunn og hjem. Det finnes på alle nivåer og vi har vel alle erfart hva det innbærer, spesielt om man har blitt utsatt for urettferdighet. Det er nettopp det som ofte gjør det så vanskelig med rettferdighet. For der det finnes rettferdighet, finnes det gjerne mer urettferdighet.

Ofte har man ulike oppfatninger av hva som er rettferdig og ikke. Er det for eksempel rettferdig at vestlige journalister sitter og lesker seg med vann og mat på et hotell i Haiti, når det er vannmangel og store ødeleggelser i hele landet? Er det rettferdig at vi mennesker bruker dyr til fordel for oss selv gjennom forskning, pelsindustri og mat? Er det rettferdig at kvinner tjener mindre enn menn? Er det rettferdig at miljøaktivister får like lang straff som en voldtektsforbryter?

Når mennesker engasjerer seg på vegne av andre og demonstrerer for å oppnå rettferdighet for disse, burde man ikke heller  rose og oppmuntre dem til å fortsette? Ofte synes jeg straff og gjerning sjeldent henger sammen. Det gjør uskyldige til kriminelle. Det provoserer meg at et land som Norge kan gjøre så lite for de svake, kun for å holde oppe en eller annen form for fasade. En fasade om rikdom, olje og status. Da blir ikke bistandsarbeid, miljøspørsmål og rusomsorg like viktig i praksis. For når alt kommer til alt, er det jeg, meg og mitt som gjelder. Da kan rettferdigheten bare ha det så godt.