Kan et transperspektiv være berikende for feminister? Har feminister og transaktivister noe tilfelles? Eller er feminisme og transpolitikk uforenlig?
Transpersoners møte med ikke-trans feminister har ikke alltid vært like lett. Til tross for at ikke-trans feminister kjemper mot diskriminering på bakgrunn av kjønn, har noen ikke-trans feminister kommet med grove anklager og ekskludering av transpersoner nettopp på bakgrunn av kjønnsuttrykk og kjønnsidentitet. Transmenn har blitt anklaget for å være cis-kvinner som har gitt opp den feministiske kampen og i stedet «blitt» menn for å få privilegier de ikke hadde som cis-kvinner. Transkvinner har på sin side blitt ekskludert fra feministiske kvinnearrangementer og krisesentre for cis-kvinner med den begrunnelsen at fordi transkvinner ikke er født og oppvokst som kvinner, er de ikke «ekte» kvinner. Transkvinner og transmenn har på sin side anklaget ikke-trans feminister for å være transfobiske og kritisert de for ikke å ta innover seg det kjønnsmangfoldet som eksisterer. Likevel finnes det både trans feminister og ikke-trans feminister som i stedet ønsker å forene de to partene og skape en sterkere og mer radikal bevegelse mot kjønnsbasert diskriminering og undertrykkelse.
Transfeminisme
Feminisme og transpolitikk har i stor grad veldig forskjellige utgangspunkt og kan ikke forenes på alle punkter, men de to gruppene har likevel mange av de samme målene. Og det er i de ulike tilnærmingene til målene at begge gruppene har mye å lære av hverandre. Transfeminisme er en feministisk retning fra det noen feminister vil kalle feminismens «tredje bølge». Transfeminister har kritisert den «andre bølgens» ikke-trans feminister for å fremme én type feminisme for én bestemt type kvinner: Den hvite, heteroseksuelle, biologiske, middelklassekvinnen. Den transfeministiske retningen handler i hovedsak om transkvinners og transmenns kamp for rettigheter både juridisk og sosialt. Transfeminister fokuserer likevel ikke bare på inkludering av transpersoner, men ønsker i tillegg å berike og utfordre feministiske tankesett. Tre av de mest sentrale områdene transfeminisme har beriket ikke-trans feminismen på er kroppslig erfaring og læring, selvidentifisering og språk, klassifisering og segregering.
Kroppslig erfaring og læring
Både transaktivister og ikke-trans feminister hevder at alle mennesker har en kropp og en fysisk essens. Hvordan de levende, pustende og følende kroppene opplever maktrelasjoner og hvordan disse relasjonene og systemene former vår forståelse av kroppslig erfaring kan si noe om både undertrykkelse av kvinner og undertrykkelse av transpersoner. Ikke-trans feminister har lenge vært opptatt av hvilken betydning objektivisering og skjønnhetsidealer har for cis-kvinners «naturlige» kropper. Kvinnekroppen må endres og disiplineres for å behage og tilfredsstille samfunnets idè om hva en «ekte» cis-kvinne er. På samme måten må transkvinner og transmenns kropper endres for at kroppene skal samsvare med samfunnets idè om hva en «ekte» cis-kvinne og en «ekte» cis-mann er. For å tilfredsstille kravene om en «ren» kvinnekropp må transkvinnekroppen (og cis-kvinnekroppen) renskes for alle mannlige trekk med plastisk kirurgi. Mens transmannekroppen må renskes for alle kvinnelige trekk. Samfunnets krav til endring av både cis-kvinnekropper og transkropper er i et transfeministisk perspektiv uttrykk for den samme undertrykkelsen av «naturlige» kropper. Hverken cis-kvinner eller transpersoner skal måtte tilfredsstille et sett med kroppslige krav for å oppnå en idè om hva en «ekte» mann og kvinne er.
Selvidentifisering og språk
Transaktivister og ikke-trans feminister er også opptatt av selvidentifisering og språk. Hvem som har makt til å navngi, hvem som har autoritet over språket og retten til selvidentifisering står sentralt både blant feminister og transaktivister. Mange ikke-trans feminister har blant annet argumentert for at språket vi bruker er et mannlig språk som utelukker og nedvurderer cis-kvinner og feminine verdier. På samme måten har transaktivister anklaget språket for å ekskludere og undertrykke variasjoner av kjønn. Transrelaterte saker er ofte vanskelige å snakke om nettopp fordi det mangler ord og begreper i språket til å beskrive transpersoners situasjon. Muligheten til å bruke egne begreper og definere sin egen identitet står sentralt for mange transaktivister. Men et inkluderende språk må også gi frihet til å velge de allerede etablerte kategoriene. Et inkluderende språk bør i et transfeministisk perspektiv være et språk som gir muligheter for både selvdefinering og tilhørighet til det allerede etablerte.Klassifikasjon og segregering
Klassifikasjon og sex/gender-systemer sier noe om hvordan kjønn er med på å forme strukturer, makt og privileger. Hvordan kjønn fungerer som markører for sosial forskjell, organisering og oppdeling av samfunnet, har vært viktig for å forklare den undertrykkelsen og forskjellsbehandlingen både cis-kvinner og transpersoner opplever. Ikke minst hvordan disse mekanismene er med på å definere hva som er ”normalt” og ”naturlig” i et samfunn. Mange ikke-trans feminister har hevdet at cis-menn og cis-kvinner klassifiseres gjennom måten vi sosialiseres inn i samfunnet på. Gutter og jenter oppdras ulikt og det stilles ulike krav til forventninger. Segregeringen av kjønnene og de ulike forventningene har ført til en opphøyelse av det mannlige og en nedvurdering av det mannlige. Mange ikke-trans feminister har derfor på ulike måter forsøkt å opphøye det feminine og det kvinnelige med det maskuline og mannlige. I et transfeministisk perspektiv er opphøyelsen av det feminine og kvinnelige bare med på å reprodusere en idè om at alle som defineres som hunkjønn ved fødselen kommer til å bli feminine kvinner og alle som defineres som hankjønn kommer til å bli maskuline menn. I stedet må man utfordre hvordan maskulinitet tilskrives menn og femininitet tilskrives kvinner.
