Jeg har nettopp skrevet en oppgave om moderskap og faderskap i Norge de siste tiårene. Veldig interessant egentlig, samtidig som jeg syntes forskningen og artikkelene på pensum var snevre. Det resulterte i at jeg baserte mesteparten av diskusjonen på ting utenfor pensum. Som blant annet Foreningen for frivillig barnløse: Best uten barn, som jeg nå vurderer å bli medlem av. Foreningen skriver på hjemmesiden sin at de har som mål og hensikt å bidra til å skape et felleskap for de som er selvvalgt barnløse, støtte de som ikke ønsker barn for å bli akseptert for sitt valg og jobbe for mer åpenhet i samfunnet om selvvalgt barnløshet. Det interessante ved foreningen er kanskje hvorfor den oppstår i et samfunn der menn og kvinner tilsynelatende er mer opptatt av karriere enn å få barn.
Antall barn og alder for når man velger å få sin førstefødte unge har de siste tiårene endret seg ganske mye. Antallet barn har gått fra 2,73 i 1970 til 1,6 på midten av 80-tallet og hatt en liten økning til 1,78 i 2001. Når det gjelder alder for førstefødte var gjennomsnittet på 22,7 år i 1970 og hadde i 2001 økt til 27,5 år. Vi får med andre ord senere og færre barn nå etter at den store feministiske 70-tallsbølgen og prevensjonsteknologien kom på banen. Kvinnene har kommet seg ut i arbeidslivet. Mange familier har gått fra å være en typisk husmorfamilie, med mor foran kjøkkenbenken, til å bli en toinntektsfamilie der foreldrene i større grad deler på både husarbeid, omsorg og forsørgerrollen. Dette er kjent stoff og ikke akkurat sjokkerende nytt, men det som er spennende er spørsmålene rundt barns verdi i det moderne samfunn.
I dagens Norge har den symbolske verdien økt, mens den fysiske verdien har sunket. Forskere hevder at barn ikke lenger har like stor verdi som arbeidende og omsorgsgivende deltagere i familien. Det som før var hjelp i familien har i dag blitt barnearbeid og sviktende forelderskap. Barn skal få være barn, de skal leke og stimuleres emosjonelt. De skal ikke gjøre samme arbeid som voksne eller ta del i de voksenes bekymringer og "harde hverdag". Barns verdi blir dermed redusert til et symbolsk nivå. Det er sagt at det å få barn er den største skaden et ekteskap kan påføres, men ingen skam er større enn det å ikke kunne få barn. Du kan ha så god utdanning og så mye penger du bare vil, men uten barn kan du rett og slett ikke regnes som et fullkomment menneske.
De såkalte trofébarna er som et skrekkeksempel på hvilken symbolsk verdi barn kan ha. Barnas prestasjoner, utfoldelse, dyktighet, er det som utgjør i hvilken grad man har lykkes som gode foreldre eller ikke. Barna blir foreldrenes prosjekt og blir nærmest familiens ansikt utad. Foreldre som har utdanning og karriere bekrefter sin posisjon og foreldre med lav status kan heve seg flere hakk gjennom barna. Ikke alle voksne tenker om barn på denne måten og godt er det. Likevel synes jeg det er ganske viktig å spørre seg: Hvorfor velger folk å få barn? Er det mange som får barn selv om de egentlig ikke ønsker det? Foreningen Best uten barn er ikke ment som en motstand mot de som ønsker å få barn, det er heller ikke dette blogginnlegget. Saken er den at i et samfunn der barns symbolske verdi øker, øker også fordommer og uforstående holdninger til det å frivillig ikke få barn. Etableringen av Best uten barn er nettopp et eksempel på det. Et liv uten barn inneholder, i følge hjemmesiden deres, mindre bekymringer, bedre økonomi og man er dessuten minst like tilfreds med livet som mødre og fedre er.
Tegneserier har jeg egentlig brydd meg fint lite om, men da jeg snublet over Nina Hemmingssons "Jeg er kjæresten din nå" åpnet det seg en ny verden. Dette er noe av det morsomste jeg har lest på lenge. Ikke bare er den herlig sarkastisk og vulgær, men den har også et underliggende feministisk budskap. 
