Inspirasjonskilden

Det var etter å ha lest Egalias døtre av Gerd Brantenberg at ble det helt klart for meg, det måtte bli en feminist blogg. Boken er genial! Skriftspråket, ordtvistene, konseptet er til å kaste seg over for. I fantasilandet Egalia har altså kvinnene makten, og mennene blir undertrykt. Egalias døtre er en veldig vittig og tankevekkende fremstilling av feministisk teori og erfaring. Den har blant annet blitt målt på linje med Simone de Beauvoirs Det annet kjønn, og er Norges største internasjonale boksuksess fra 1970- og 80-tallet (i følge bokomslaget).

Den har hvert fall blitt oversatt på flere språk og brukes i undervising både i USA og Norge. Boken kom ut i 1977 og var bok nummer to etter debutbok Opp alle jordens homofile! som ble utgitt i 1973 (som forsåvidt også er av typen artig lesning). Boka har kanskje ikke den mest spennende og originale handlingen, men det er heller ikke det som er poenget. Det er en bok for de som ønsker å utfordre seg selv i tanker rundt kjønnsrollemønstre, feminisme, makt og fantasi. 

Mennene i Egalia har penisbeholdere og mannsidealet er liten tiss og lubben muskelløs kropp. De friserer skjegget sitt, oppdrar ungene og steller i hjemmet. Kvinnene er de brautende, vulgære mannebeinselskerne som jobber så mye og lenge de bare kan. Det er herker og ikke frøkner, det er fødepalass og det er voldtekskvinner som lurer i buskene. En kvinne velger sin mann, og mannen må bare nikke og smile.

"Naturen utviser noen ganger en stor, guddommelig visdom. De viktigste kjønnsorganer hos kvinneskeslekten - hunnens kjønnsorganer - ligger derfor beskyttet, inne i kroppen. Dette viser oss at det er mer skjebnesvangert om en kvinne ødelegger sine kjønnsorganer enn om en mann gjør det. Han bærer derfor sine utenpå, da vi neppe kan si det er så farlig hvordan det går med dem. Det er derfor mannen kalles det sårbare kjønn."

"I gamle dager het det seg at fosteret ville bli misdannet hvis ikke mødrene fikk viljen sin under svangerskapet. Det var forskjellige tabuer. Ordkløveri fra mannens side, for eksempel, førte til at barnet fikk hareskår. Hvis mennene ble sinte på kvinnene sine under svangerskapet, kunne barnet bli skjeløyd."
 

"Sivilisasjonen har sørget for å gjøre også hanndyrene nyttige. Det er det virkelig store ved vårt samfunn - i kvinneskesamfunnet - har mennene også en eksistensberettigelse. Det betyr - de har en slags rett til å leve. Allikevel ser vi jo hvordan vi aldri helt kan lykkes i å sivilisere hankjønnsvesner. Instinktiv vet nok de fleste men at de bare er til luksus og pryd. Det er den egentlige grunnen til at de pynter seg mer enn kvinnene."

Hvis apene kan, kan jeg også.

Sigmund Freud (1856-1939) var en artig skrue. Ikke bare var han lege og "fant opp" psykoanalysen, men mannen hadde mange særdeles interessante tanker om kjønn og seksualitet. På 1920 og 30-tallet oppsto det en seksuell liberalisering i Europa. Den seksuelle liberaliseringen tok utgangspunkt i Freuds psykoanalyse og hans tanker om at menneskets seksualdrift er selve drivkraften i mennesket. Seksualopplysning ble satt på dagsorden og gjorde at den unge bruden kunne slå opp i diverse legebøker og lese hvilke følelser, reaksjoner og antall orgasmer i uken, som var forventet av henne.

Den seksuelle liberaliseringen førte videre til tydeliggjøring av skillet mellom den heteroseksuelle og den homoseksuelle kvinnen (ettersom jeg har lest dette i en feministisk artikkel aner jeg ikke hva det angikk mannen, men regner med at det gikk ut på omtrent det samme). Både psykoanalysen og den seksuelle liberaliseringen hadde store problemer med å akseptere homoseksualiteten, samtidig som de var med på å trekke fenomenet frem fra mørket. Den seksuelle frigjøringen åpnet opp et gammelt seksualfiendtlig samfunn og åpnet dermed også dørene for en homoseksuell frigjøring.

Homofile har eksistert siden tidenes morgen og tror man at mennesket stammer fra apene, må man også tro at menneskets seksualitet stammer derfra. For å spole litt tilbake kan vi ta utgangspunkt i Sigmund Freud igjen. Freud mente nemlig at alle mennesker blir født bifile og at det er samfunnet som påvirker oss til å bli heterofile. De homofile er i følge Freud de som står i opposisjon til samfunnet og ikke ønsker å tilpasse seg samfunnets normer. Bifile derimot har ikke utviklet seg i like stor grad som de heterofile og homofile og er etter Freuds mening på et barnestadie som skulle vært tilbakelagt.

Min teori er at vi alle er født mer eller mindre bifile, at det er ytterst få av oss som er "helt hetero" eller "helt homo". Apene er som kjent, etter homodyr-utstillingen på Tøyen Museumet, en biseksuell art. Som de fleste flokkdyr har apene større eller mindre sexorgier, der sex går på tvers av kjønn. I noen apearter er biseksualitet så domminerende at heteroseksuelle flokkmedlemmer blir utstøtt. Selv om Freud levde på begynnelsen av 1900-tallet og forskningen på homoseksuelle dyr er et nyere forskningsområde blir jeg fristet til å trekke linjer. For er det egentlig så usannsynlig at vi alle er født bifile? Er ikke hele vår seksualitet og flokkultur nettopp bi?

Å elske en kvinne.

1. Du skal elske deg selv

2. Du skal elske det du gjør

3. Så kan du elske de rundt deg

Det var ikke før jeg skjønte at jeg elsket

en kvinne at jeg begynte å elske meg selv.

Det var ikke før jeg begynte å elske en

kvinnekropp at jeg begynte å elske min egen.

Det var ikke før jeg begynte å elske hennes

feminine kvaliteter at jeg begynte å elske mine.

Jeg hadde speilet meg i feil menneske.

Da jeg speilet meg i menn var det så mye jeg

ikke forsto. Da jeg speilet meg i menn forsvant

kjærligheten da jeg så mitt eget speilbilde.

Jeg elsket deres mannekropp og sinn, men kunne

ikke finne det i meg selv. Jeg begynte å tenke

at de var fasitten, at mine kurver og former var

feil. Jeg syntes til og med mitt eget kjønn var

motbydelig sammenlignet med mannens.

Jeg lot meg falle, jeg gjorde meg avhengig av

deres bekreftelser og av deres komplimenter.

Jeg trengte å høre at jeg var vakker, at jeg var

flott og at de elsket min feminine kropp,

for jeg klarte det ikke selv.

Da jeg begynte å elske en kvinne, så jeg

plutselig de samme kvalitetene i mitt eget

speilbilde. Jeg stilte plutselig spørsmål med

hvorfor ikke jeg skulle kunne elske meg selv,

når jeg elsket henne.

Jeg hadde gjort det kvinnelige til en fiende og

det mannlige til idealet, jeg hadde forkastet

alt jeg var og alt jeg kunne. Jeg så ikke det

positive ved å være kvinne, å være hunkjønn.

Jeg så bare menn, for jeg elsket menn.

Jeg trengte en kvinne. Ingen mann kunne gjort

det samme, selv ikke en transperson. Nå synes
jeg kvinner og deres kropper er det vakreste på
jord, og jeg forstår plutselig menn på en helt
annen måte, men det er en veldig viktig forskjell:

Jeg vet hvordan det er å være kvinne.

For meg kan en kvinne aldri bli et objekt.

For meg kan en kvinne aldri være den andre,

hun vil alltid være den ene.